Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Når toleransen blir totalitær
Del
Ordet «toleranse» blir i dag brukt på en ny måte som egentlig fremmer en intolerant holdning. Denne artikkelen vil vise hvordan dette skjer.

Toleranse kan defineres som «evnen og viljen til å tåle, altså leve med, de av andres meninger, holdninger og handlinger som man selv ikke aksepterer» (Wikipedia). Denne toleranseforståelsen har tolerert og respektert også mennesker som hevder at deres egen religion, ideologi eller livssyn er sann fremfor andres.

Nå er dette i ferd med å endres. En postmoderne tenkning har fått innflytelse, særlig i Vesten. Postmodernismen er en form for normkritikk som betrakter alle ideologier og moraloppfatninger som nedarvede kulturelle konstruksjoner.

Disse undertrykker oss. Og vi bør frigjøre oss fra dem. Det finnes ikke lenger store fortellinger om meningen med livet, intet som er absolutt sant. Uttrykket «post-truth» ble av Oxford dictionaries kåret som årets ord 2016.

Nå kan en normkritisk analyse være positiv. Den kan rive grunnen under totalitære ideologier. Svakheten er at når det ikke finnes noen målestokk for hva som er sant, mangler man et redskap for å drive normkritikk. Postmodernismen kan da fremme normløshet. Alle gis frihet til å leve slik de anser fordelaktig for seg selv. I et kulturelt klima der frihet og selvbestemmelse er overordnede verdier, får relativismen gode vekstvilkår.

Fordi religioner, ideologier og livssyn ikke kan graderes, må de betraktes som likeverdige. Vil du være tolerant, må du aldri påstå at din egen tro eller moral er mer høyverdig enn andres. Da anvender du et undertrykkende maktspråk og er per definisjon «intolerant». Slik blir toleransen totalitær.

Denne nye toleransetenkningen er i så stor konflikt med den tidligere toleranseforståelsen at jeg her vil betegne den med et nytt ord: Tolerisme. Tolerismen er ikke bare uttrykk for en holdning, det dreier seg om en ny ideologi. Tolerismen fremstiller seg som nøytral, men er i virkeligheten en totalitær trosholdning som fører til at alle andre former for trosoverbevisning blir uakseptable. Mens sann toleranse gir mennesker frihet til å bekjenne sin tro som sann, vil tolerismen erklære en slik bekjennelse som «intolerant».

Den gamle toleransen utfordret deg til å ta stilling for eller imot sannheten. Den nye toleransen tvinger deg til ikke å ta stilling til sannheten. Eller rettere: Du kan få tro hva du vil, så lenge du ikke påstår at det du tror, er sant for alle.

Filosofen Hans Skjervheim advarte mot denne form for liberalisme i essayet «Det liberale dilemma» (1968): Når liberalismen blir absolutt, blir den absolutt illiberal. Påstanden «Det finnes ingen absolutt sannhet» er forøvrig logisk selvmotsigende, fordi den innebærer at denne påstanden heller ikke kan være sann.

Demokratiets styrke er at det motvirker enmannsvelde og diktatur. I demokratiet er det flertallet som bestemmer gjennom frie valg. Demokratiets største svakhet er at det mangler en ytre, uavhengig målestokk som kan avgjøre om et flertallssyn er rett eller galt. Her oppstår flere ulike farer. Mangfoldet kan bli et ideal i seg selv. Uten et felles normgrunnlag oppløses de bånd som binder et samfunn sammen. En annen fare er at det demokratiske flertall kan styre slik at mindretallets friheter og rettigheter blir svekket eller satt til side.

Tolerismen kan føre til at alle etiske problemstillinger blir redusert til spørsmål om likestilling, toleranse og diskriminering. Å hevde at en person normalt er født som gutt eller jente, blir omtalt som diskriminering av de «unormale».

Å hevde at ekteskapet bør være mellom mann og kvinne blir stemplet som intolerant og diskriminerende overfor andre samlivsformer. Å være imot eutanasi er intolerant overfor lidende som ønsker hjelp til å dø. Å være imot fri abort er intolerant overfor gravide kvinner som ikke ønsker barnet.

Kvinners «rett» til å felle dødsdom over sitt ufødte barn blir heller opphøyd til en menneskerett. Slik skjules et etisk dilemma bak en tolerisme-tenkning som på selvmotsigende vis forkaster etiske sannheter. Tolerismen undergraver menneskers evne til etisk refleksjon.

Tolerismen snikinnfører en ny virkelighetsforståelse. Begrepene er våre tankers byggemateriale. Ved å endre ordenes innhold, endres vår tankeverden. La meg kort nevne noen nøkkelbegreper som nå har fått endret innhold: Kjærlighet innebærer å akseptere alle slags samliv og seksuelle uttrykksformer som to voksne er blitt enige om.

Sannhet er en kulturbestemt tradisjon. Moral er noe individuelt og foranderlig. Dogmer oppfattes som unødvendige selvpålagte begrensninger. Tro er personlige meninger. Kjønn er selvbestemt og uavhengig av våre arveegenskaper. Ekteskapet er blitt en kjønnslikegyldig institusjon. Synd, skyld og skam har ikke noe med Gud å gjøre. De er bare ord for opplevd svikt i forhold til egne og samfunnets forventninger.

Ved å gi våre begreper et nytt innhold, har tolerismen skaffet seg et kraftig maktspråk som slår andre synspunkter ut av banen. Tror du at det bare finnes én vei til frelse ved troen på Jesus Kristus, diskriminerer du andres syn. Tror du at de ti bud er gode retningslinjer for et godt liv, nedvurderer du andres moralsyn. Du er intolerant – du er ikke verd å lytte til, du er mørkemann, fastlåst i fortiden, fundamentalist, en dogmatisk fanatiker. Å ha en fast overbevisning som man ønsker å formidle til andre, er i seg selv intolerant.

Tolerismen sier at den ikke diskriminerer, men gjør nettopp det. Kristne skoler trues med tap av offentlig støtte dersom de setter krav til ansattes tro og samlivsform. Statsråd Kjell Ingolf Ropstad fikk sterk kritikk fordi han ikke ville delta i Pride-parade i juni. Politikere og ansatte som var imot å heise regnbueflagget på offentlige bygninger fikk høre hvor intolerante de var. Det er blitt klanderverdig ikke å hylle det seksuelle mangfold.

Organisasjonen FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold kjemper for at alle samlivsformer, legninger og seksuelle utfoldelser skal aksepteres som likeverdige. FRI har sine trosdogmer. Homofili er medfødt, hevdes det. Men undersøkelser av eneggede tvillinger viser at årsaken ikke ligger i genene. Seksuell legning kan ikke endres, får vi høre. Men mange kan fortelle at deres seksuelle orientering er endret.

Samtidig kjemper FRI sammen med LHBTQ+-bevegelsen for at alle fritt skal få velge sitt kjønn og sin seksualitet og uttrykksform, uavhengig av biologi. De fører en målrettet «identitets-politikk» til fordel for dem som deler felles identitet, enten de er homofile, lesbiske, bifile, skeive, transpersoner og så videre. Med grunnlag i såkalt «skeiv teori» finnes det i dag en lang rekke identiteter, som fremstiller seg selv som undertrykte, og krever rett til ikke å bli krenket.

I 2006 samlet noen kjønnsaktivister seg i byen Yogyakarta i Indonesia. Der utarbeidet de noen prinsipper for å innarbeide beskyttelse av ulike identitets-grupper som en del av menneskerettighetene. Disse Yogyakarta-prinsippene blir nå brukt som internasjonale retningslinjer for politikere i mange land, blant annet Norge.

Det blir arbeidet for at straffeloven skal beskytte ulike identitets-grupper mot diskriminering. Siden det bare er den krenkede selv som kan avgjøre om de blir krenket, kan kritikk av disse bli straffbart. Noen synes å tolke enhver kritisk omtale som en hat-reaksjon.

Nå må Stortinget opptre våkent. Alle mennesker har krav på vern mot vold og mobbing. Men en straffelov som kriminaliserer alle som ytrer seg kritisk til skeiv teori og ulike identitetsoppfatninger, vil være en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og religionsfriheten. Skjer dette, er liberalismen blitt illiberal. Og toleransen er blitt totalitær.

jon kvalbein,debatt,totalitært,toleranse,ideologi,post-truth,livssyn,religion