KRIK og tverrkirkelighet

Diskusjonen kunne blitt annerledes om styret nøytralt hadde lagt fram saken for generalforsamlingen med sin anbefaling. Resultatet kunne kanskje ha blitt det samme, men prosessen hadde vært ryddigere.

I et debattinnlegg kritiserer Erlend Haus og Silje K. Bjørndal Dagen, som på lederplass skrev at KRIK ikke lenger er tverrkirkelig. Nå skal det sies at det er viktigere å følge Guds ord enn å være tverrkirkelig, og ved motstrid må tverrkirkeligheten vike.

Dagen har imidlertid helt rett. Kjell Markset skriver følgende i sitt støtteinnlegg til styret:

«KRIK har fra starten av vært et tverrkirkelig fellesskap, med en tydelig tilknytning til Den norske kirke. Den tilknytningen er viktig for KRIKs arbeid og nedslagsfelt også for fremtiden.»

Dette er langt på vei en selvmotsigelse. Man kan vanskelig både være tverrkirkelig, og samtidig ha en tydelig tilknytning til et spesifikt kirkesamfunn. Hvis man i sitatet ovenfor bytter ut «Den norske kirke» med «pinsebevegelsen» trer dette poenget klart fram. Med Marksets «briller» er det tydeligvis ingen motsetning, men for mange av oss andre virker det litt snodig.

I kontrast til Den norske kirke så har ikke de andre organisasjonene beveget seg nevneverdig seg på spørsmålet om seksualitet og samliv.

Man kan gi Haus og Bjørndal rett i at få liberale vil anse vedtaket som utpreget liberalt. Men de vil likevel anse det som et viktig steg på veien. Derfor var det heller ingen liberale som fremmet forslag til generalforsamling. De liberale var fornøyde. For de vet at det nå er åpnet en luke som blir vanskelig å stenge. Som en sa det: majonesen er ute av tuben. Det blir vanskelig å få den inn igjen.

I En organisasjon med såpass flat lederstruktur gir det liten mening i å erklære at noe løftes opp, samtidig som samtlige frivillige ledere står fritt til å gjøre det motsatte. På et eller annet tidspunkt vil mange ledere ikke lenger målbære det organisasjonen hevder å «løfte opp». Og da står man kun tilbake med tomme ord.

For hvor stor andel av lederne kan tillates å dissentere på dette spørsmålet før det faktisk blir et problem? Og hvor eksplisitt kan de gi uttrykk for sine standpunkter?

Synes man f.eks det er greit med KRIK- gensere i regnbuefarger? Hva med et eventuelt «KRIK på Pride»? Er det innafor at «Herrenes tale» på nyttårsleir holdes av en homofil mannlig leder? Er det greit for samboende ledere å overnatte i samme seng? Er man bevisst at denne endringen over tid også vil kunne sette sitt preg på leirprat og atmosfære? Og hva med forkynnelsen? Kan man i det hele tatt snakke om de bibelske tekstene som omhandler seksualitet og samliv, når dette jo kan støte noen KRIK- ledere?

Jeg undres om styret og generalsekretæren har tenkt tilstrekkelig igjennom disse tingene.

Undertegnede var en av forslagsstillerne som ville reversere styrevedtaket. Jeg var tilstede på generalforsamlingen, og kan dels si meg enig i at det ikke ble det «slagsmålet» jeg fryktet. Noe av dette skyldes nok at mye var tatt ut på forhånd. I medier, sosiale medier og andre digitale plattformer. Bare spør Andreas Håtveit.

Det var imidlertid interessant å se hvor ensartet stemmegivningen var. Styret fikk omtrent samme prosentandel av stemmer for alle forslagene det stilte seg bak, også omfattende strukturelle lovendringer som både konservative og liberale stilte betimelige spørsmål ved. Dette forteller ganske mye.

For generalforsamlingen ble i mindre grad en prinsipiell diskusjon og handlet mest om hvorvidt man støttet styret eller ei. Det var mobilisering og en enda sterkere kontramobilsering som preget generalforsamlingen, og i realiteten ble dette bestemmende for KRIKs viktige veivalg. Det er beklagelig.

Diskusjonen kunne blitt annerledes om styret nøytralt hadde lagt fram saken for generalforsamlingen med sin anbefaling. Resultatet kunne kanskje ha blitt det samme, men prosessen hadde vært ryddigere. Og det hadde nok gavnet organisasjonen. Jeg tror denne fremgangsmåten var medvirkende til den splittelsen som KRIK nå opplever.