Høie skaper et underlig skille mellom teologi og praksis

Spørsmålet som melder seg er om Høie mener at det er livsfarlig å la et klassisk kristent syn på samliv og seksualitet få konsekvenser for hvem som kan være ledere? 

Innlegget er skrevet av Anne Birgitta ­Langmoen Kvelland, generalsekretær Normisjon, Karl-Johan Kjøde, generalsekretær Laget NKSS, Andreas Nordli, leder Ungdom i Oppdrag og Jarle Haugland, daglig leder Tro & Medier.

----------

Det kan godt være at tiden er kommet for en kopp kaffe med Høie siden vi ser at viktige nyanser og mulighet for avklaringer forsvinner i en «debattspalte-­dialog». Vi forsøker likevel:

Høie spør 15.november i Vårt Land og Dagen om hvordan vi, altså 18 kristne ledere, kan hevde at han ikke mener det kristne budskapet er gode nyheter for alle mennesker. Vi mener det går tydelig frem av konteksten, at det samlede kristne budskapet, inkludert den seksualetikken vi forfekter, er gode nyheter for alle mennesker.

Poenget var ikke å sette oss til doms over Høies personlige forhold til kristen tro, men å få frem at vi mener at vårt ståsted er gode nyheter for alle i motsetning til hva han mener.

Så er vi glade for at Høie klargjør at han ikke mener «at det å mene at ekteskapet kun er for mann og kvinne er livsfarlig.» Men vi har fortsatt noen spørsmål til argumentasjonen hans.

For det han påsto 8. november var følgende: «Jeg mener at Andreas Håtveit tar grunnleggende feil i sitt syn på homofilt samliv, og jeg mener hans standpunkt og holdninger kan være livsfarlige». Det er stikkordet «livsfarlige» som er viktig.

Vi mener det er naturlig å forstå Høie slik at han henviser til Håtveits teologiske overbevisninger og konsekvensen for hans trospraksis. For videre skriver han om homofile ungdommer som har «fått beskjed fra sitt forbilde og leder at det å leve ut det viktigste av alt – kjærligheten og troen – ikke er mulig å kombinere.»

I Vårt Land 14.november hevder Høie i et intervju at vi «bør skille teologi og barne- og ungdomsarbeid», og hevder videre at det kan være skadelig å ikke gi unge en aksept for en homofil praksis.

Vår vurdering er at Høie skaper et underlig skille mellom teologi og praksis. Han avviser at det er livsfarlig å ha et teologisk syn om at det seksuelle samlivet hører til i ekteskapet mellom én mann og én kvinne. Problemet oppstår når denne teologien får konsekvenser for vår praksis.Da blir det livsfarlig, hvis vi forstår Høie rett.

Dette er et skille mellom kristen tro og kristen livsførsel som bryter grunnleggende med vår forståelse av integritet og troverdighet. Det bibelske budskapet er at vi skal leve det vi tror selv om vi dessverre feiler ofte og ikke skille teologi og praksis, tro og liv. Og spørsmålet som melder seg er om Høie mener at det er livsfarlig å la et klassisk kristent syn på samliv og seksualitet få konsekvenser for hvem som kan være ledere?

Det sentrale for Håtveit var nettopp viktigheten av samsvar mellom hva vi mener er rett, sant og godt og hva lederne formidler gjennom ord og liv. Er Høie uenig i det?

Når det gjelder utfordringen vi gav Høie, om det faglige grunnlag for å koble tro, LHBT+ og selvmord, mangler det fortsatt mangler mye i svaret fra helseministeren. Han skriver at «mennesker som er skeive har større risiko for selvmord, og faren er større hvis de er med i en religiøs gruppe».

Det er én undersøkelse om indikerer dette, mens andre, mer generelle studier på selvmord, viser en positiv effekt av å være en del av et religiøst fellesskap noe også en av forskerne i denne studien peker på.

Vi erkjenner at tematikken er både viktig og vanskelig. Dette handler om mye mer enn meninger. Det er mennesker vi snakker om. Dyrebare, verdifulle og sårbare mennesker. Derfor ønsker vi, som vi skrev, å være lydhøre. Og vi ønsker mer forskning på området, slik at vi kan være med og gjøre oppveksten bedre og tryggere for alle barn og unge.