TAR AVSTAND: Når kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum på sosiale medier «tar kraftig avstand» fra sjelesorg for kristne homofile som ikke ønsker å leve ut sine homofile følelser, er det ikke bare konverteringsterapi hun ønsker å forby, men selve tanken om at mennesker med disse følelsene trenger helbredelse og støtte til å leve i avholdenhet, skriver kronikkforfatteren.

Homofili og den forbudte skjelningen

Det viser seg igjen at de såkalt liberale krefter i vårt samfunn fullstendig mangler respekt for en av de mest grunnleggende friheter vi har, nemlig samvittighetsfriheten.

Det løper nå en debatt om såkalt «homoterapi» i norske aviser, fjernsyn og Stortinget. Det er ikke overraskende for noen av oss som har fulgt denne diskusjonen en stund at debatten er sterkt ensidig og preget av sentimentalitet. Men det er likevel noe dypt urovekkende ved det aktuelle forslaget om å forby konverteringsterapi, som blant annet vil kriminalisere organisasjonen Til Helhets virksomhet.

For det første har saken åpenbart for Den norske kirke en ekklesiologisk dimensjon: Denne debatten viser til fulle at det ikke kan eksistere to syn om homofili i kirken.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når kirkerådslederen på sosiale medier «tar kraftig avstand» fra sjelesorg for kristne homofile som ikke ønsker å leve ut sine homofile følelser, er det ikke bare konverteringsterapi hun ønsker å forby, men selve tanken om at homofile handlinger er syndige og at mennesker med disse følelsene trenger helbredelse og støtte til å leve i avholdenhet.

Men det er muligheten til å kunne forfekte dette «tradisjonelle» synet som ligger bak kompromisset fra kirkemøtet.

Argumentene fra KrF og grupper som Til Helhet har tatt utgangspunkt i at dette ikke er konverteringsterapi, men kristen sjelesorg. Dette blir avvist ettertrykkelig av Solveig Fiske, som skriver på sin Facebook-side at «det strir mot alt det grunnleggende jeg tenker sjelesorg er og kan være.» Men det kan hun bare skrive fordi hun selv har den oppfatning at homofile handlinger ikke er syndige, men gode. Hvilket kirkelig rom har i praksis de som mener det motsatte, når kirkens egne toppfolk tar til orde for å forby deres sjelesorg og teologi ved lov?

Og hva er det egentlig forslagsstillerne bak et forbud ser for seg at det er en politimann til stede under alle sjelesørgeriske samtaler, slik at han kan gripe inn og arrestere presten som antyder at homofil praksis er en synd?

Dette er egentlig en diskusjon om hva sjelesorg er, dypest sett om hva virkeligheten er. Men det er bare én av partene som vil forby den andre partens tro og praksis. De som imidlertid lider mest av et slikt forbudsforslag og et giftig kirkelig klima, er homofile selv, alle de med homofile følelser som oppsøker hjelp hos organisasjoner som Til Helhet.

Det viser seg igjen at de såkalt liberale krefter i vårt samfunn fullstendig mangler respekt for en av de mest grunnleggende friheter vi har, nemlig samvittighetsfriheten. En slik pervertering av virkeligheten har dype historiske og teologiske røtter.

En mulig innfallsvinkel her er å se på ordet «diskriminering.» Den store synd i vår tid er å diskriminere (moralsk) mellom grupper og mennesker, ikke minst seksuelle og etniske minoriteter. I tilfellet homofili er svaret på diskrimineringen å si at «love is love,» altså at det ikke er noen forskjell på (heterofil og homofil) kjærlighet.

Dette må man imidlertid raskt kvalifisere: homofile kan åpenbart ikke få barn – ikke uten å manipulere naturen – og derfor vil en helt konsekvent «antidiskrimineringspolitikk» alltid innebære å oppheve en del av virkeligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I den kristne åndelige og sjelesørgeriske tradisjon er derimot «diskriminering» (av det latinske «discriminatio,» skjelning) en vesentlig forutsetning for å kunne skjelne mellom åndelige realiteter. Ikke bare som en nyttig øvelse man foretar for å treffe moralsk riktige valg, men som en måte å bedømme selve virkeligheten. Diskriminering har derfor også en metafysisk og antropologisk dimensjon: Å kunne skille mellom realiteter er en vesentlig oppgave for enhver sunn filosofi og menneskesyn.

Det er først helt nylig, i kjølvannet av det liberale demokratiets dominans over vår tenkemåte, at diskriminering er blitt betraktet som noe moralsk ondt. Grunnen til denne endringen er blant annet fremveksten av den liberale likhetstanken, som forstås politisk-moralsk og ikke lenger ontologisk. For å ikke «krenke» andre menneskers likeverd, kan vi derfor ikke lenger skille mellom dem. Men det innebærer at formodentlig meningsfylte skiller, som skillet mellom kjønnene, og hvordan man får barn nødvendigvis også må kollapse.

Det finnes en dyp sammenheng mellom det aktuelle forslaget om å «forby» sjelesorg av homofile kristne og denne perverteringen av virkeligheten. Man ønsker nå ikke simpelthen å oppheve virkeligheten, men å forby selve den intellektuelle og sjelelige prosessen som gjør en autentisk erkjennelse av virkeligheten mulig.

I stedet for å anerkjenne at følelser er kompliserte, motsetningsfylte og mangefasetterte, forstås de som grunnlaget for selve vår personlige identitet. Om en har homofile følelser, må det bekreftes og understrekes i ord og handling, to streker under svaret. Men kristen sjelesorg opererer ikke med et så svart-hvitt bilde av den menneskelige personen.

Nettopp fordi følelser er flyktige og komplekse, og har dype røtter i vår oppvekst og vår kultur, kan de endres, eller enda riktigere: vi kan lære å leve med dem. Å si noe annet ville utgjøre en dyp løgn om menneskelig erfaring. Hvem er det som med hånden på hjertet kan si at ens selvforståelse og identitet er krystallklar? Bare Gud kjenner oss fullt ut, vi forblir et mysterium for oss selv.

Men homofile følelser gjøres i vår tid til personens identitet fordi det samtidig ligger et dypt kulturelt press som igjen kommer av vår moderne tenkemåte til å identifisere personlighet med følelser. Når det melder seg motstemmer i en sånn subjektivistisk kultur, som Til Helhet og den (autentiske) kristne sjelesørgeriske tradisjon, må den møtes med aggressiv avvisning. De kristne motstemmene truer selve grunnlaget som den liberale LGBT-antropologien hviler på.

Livet handler ut fra denne antropologien ikke lenger om å komme til en gradvis selverkjennelse, men om å finne et fasitsvar som skal bestemme alt annet. Identitet oppfattes, paradoksalt nok, som urokkelig/forutbestemt og helt selvbestemt. Men det er bare tilsynelatende et paradoks: for om skjelning mellom realiteter ikke lenger er tillatt, vil til slutt bare min egen realitet ha gyldighet.

Å kriminalisere sjelesorg blir i så måte en naturlig konsekvens av denne antropologien. Vi kan la ikke la noen andre trekke i tvil vår egen selvoppfatning. Men vi kan heller ikke la oss selv tvile på vår identitet. Disse mekanismene hviler dypest sett på frykt. Man er livredd for å få sin egen identitet og sine følelser etterprøvd og utfordret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I den forstand er enhver «Pride-parade» en oppvisning i frykt for at jeg ikke får «være den jeg er.» Men den jeg er, kan ikke simpelthen bestemmes av mine egne følelser, men i samspill med mitt gudsforhold, min kirke, og menneskene rundt meg, i en stadig kamp for helbredelse, på vei motja, nettopp, helhet. Dette gjelder for alle mennesker.

Men når de illiberale liberale i vår kultur og det kirkelige landskap ønsker å frata mennesker retten til å leve etter deres dypeste overbevisning, fornekter de både virkeligheten og vår vei til en sann erkjennelse av den. Derfor er denne nye debatten om «homoterapi» så mye mer urovekkende enn relaterte debatter fra vår nære fortid.