Takk Gud for Anna Fanuelsdatter
«Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye», sier Jakob. Det er noe som skjer, når vi ber!
Lenge før Maria og Josef ble født var det en kvinne i Israel ved navn Anna Fanuelsdatter. Hun var i bønn for sitt folk i en krevende tid. Omtrent da Anna ble gift, erobret romerne Jerusalem.
Syv år senere ble Anna enke, og resten av sitt liv levde hun i bønn og faste. Hun og flere med henne ventet på frihet for Jerusalem. Det forunderlige er at da Maria og Josef kom til tempelet med Jesus, greide Anna å gjenkjenne at akkurat dette barnet var frelseren Gud hadde lovt å sende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Av alle de som kom og gikk i tempelet gjennom alle årene, så Anna (84 år) den lille fattige familien på en annen måte enn mange andre. De skriftlærde og fariseerne forstod ikke hvem denne Jesus var, selv da han ble voksen, og gjerningene hans vitnet om ham.
Nå, som en baby, var det ingen ytre tegn eller gjerninger å vise til for å begrunne at dette var Herrens salvede. Likevel forstod Anna dette. Forbønn tar oss inn i en profetisk forståelse av samtiden. Den som ber, den ser!
«Ja, men vi kan jo ikke bare be!» er det noen som innvender. Nei, men det tror jeg heller ikke det er mange som mener. Selv om Anna som enke hadde en livslang tjeneste i bønn og faste, så er normalen for de fleste å gå til studier og jobb, håndtere hverdagslivet med familie og venner og delta på samfunnets mange arenaer.
Det utelukker ikke at noen bruker mer tid i bønn, slik Anna gjorde. Og det er heller ingen motsetning til at vi alle har bønn i bunn for det vi ellers gjør. Min erfaring er at de som bruker tid i bønn ikke blir passive, men mer aktive for Guds sak. Bønnen gjør noe med oss. Den som ber, involverer seg i det som skjer!
Jeg tar det som en selvfølge at pastorer og ledere i menighetene har bønn som en naturlig del av sin tjeneste. Slik kunne vi alle med fordel tenke, at alt vi gjør har bønn i bunn. Vi er alle ordinert til å være et kongelig presteskap, enten vi jobber på oljeplattform, i barnehage eller ved kongens bord. «Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham». (Kolosserne 3,17). «Legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk» (Filipperne 4,6).
Selv om vi ikke alle skal be hele tiden, så sier Paulus at vi alle skal be uavlatelig. Utholdende, regelmessig bønn for våre omgivelsers frelse er et kall til oss alle. La oss også heie på de som setter av ekstra med tid i forbønnens tjeneste. Det er mange menigheter som nå skaper rom for bønn i landet vårt.
De ulike initiativene med lokale bønnerom, tverrkirkelige bønnehus, bønn på arbeidsplassene og skolene er det verdt å tale vel om. Når vi alle stiller oss opp og velsigner i Herrens navn, slik vi er kalt til, så berøres våre omgivelser gjennom vår tjeneste på en merkbar måte. Guds velsignelse er det beste vi kan gi våre familier, venner, naboer, kollegaer og fiender (hvis vi har noen). Guds velsignelse er mer enn gode ønsker, det er en reell berøring fra himmelen.
Tenk likevel på Annas tjeneste, hvor viktig den var for vår frelse. Hun ba i tiden gjennom hele Marias oppvekst. Hun ba for Israel da Gabriel kom til Maria med bud om at hun skulle bli med barn. Hun ba gjennom hele svangerskapet og den strabasiøse reisen til Betlehem.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Som en åndelig mor våket hun over nasjonen, inkludert den lille familien. Jeg tror Anna levde enda en stund, så hun fortsatte å be for barnet i de første kritiske årene, da Herodes forsøkte å drepe Jesus og familien måtte flykte til Egypt. – Takk Gud for Anna Fanuelsdatter, og alle de som tjener Gud som henne! Hennes tjeneste ble til velsignelse for verden!
«Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye», sier Jakob og refererer til Elia som ba, og regnet stoppet i tre år. Så ba han på ny og da kom regnet som før. Det er noe som skjer, når vi ber!
«Vi er innei en spennende blomstringstid for Guds rike i landet vårt: Nå bryter Guds rike frem!» Slik kunne Anna i tempelet omtalt møtet med den lille familien. For de som bare så på omgivelsene, den romerske okkupasjonen og tilstanden til Guds folk, kunne slike utsagn virke meningsløse. Men hun hadde rett!
Når jeg snakker med de som venter på frelse for Norge, så er dette tonen jeg hører over hele landet akkurat i denne tiden: Vi er inne i en blomstringstid for Guds rike i vår nasjon. Det spirer allerede frem, merker du det ikke?
