Gud den allmektige?

Vi har ikke Gud «i lomma», og han som er god og vet og kan alt, venter kanskje i sin store barmhjertighet på at menneskene skal velge det gode, de gode gjerningene, og på den måten velge side med livet og velsignelsen.

Som nybakt student ved UiO husker jeg ennå et foredrag av Johan Hygen (1911–2002), professor ved det teologiske fakultet, om Guds allmakt. Det het noe slikt som «Når Gud er allmektig, hvorfor er Han det likevel ikke?».

Jeg husker ikke så mye fra det foredraget. Men jeg husker godt tittelen som utfordrende og at jeg den gang ennå var lite fortrolig med vanskelige teologiske spørsmål. Mange vanskelige spørsmål har nok fått et svar i løpet av alle de årene som er gått siden.

Men nettopp spørsmålet om Guds allmakt, lidelsen og det ondes problem er nok et spørsmål som forblir ubesvart for de fleste av oss helt til den dagen forhenget blir dratt til side ved vår veis ende her på jorden. Noen spørsmål har rett og slett ikke noe helt tilfredsstillende svar.

Men en høstdag i Jerusalem ble dette temaet igjen aktuelt. Høytidene i Israel er over for denne gangen, og livet har vendt tilbake til normal rutine, og aktiviteter starter opp igjen. Jeg hentet inn posten da jeg kom fra jobb denne dagen og bladde gjennom reklame og aviser av forskjellige slag.

Midt blant reklamen fant jeg en liten folder fra den konservative synagogen på den andre siden av veien i Bar Kochva gaten der vi bor. Jeg leste interessert gjennom foredragsrekkene for høsten, og der sprang tittelen i øynene på meg: «Om Gud er god og kan alt (er allmektig), hvorfor hindrer han da ikke det onde i verden?»

Formuleringen var litt annerledes enn tittelen på professor Hygens foredrag mange år tidligere, men spørsmålet var det samme. I synagogen var dette spørsmålet viet hele åtte kvelder. Jeg bestemte meg for å melde meg på. Jeg ventet vel ikke å få noe svar på dette vanskelige, teologiske spørsmålet, men det kunne være interessant å få det belyst fra et jødisk ståsted.

Så sist mandag kveld da høstmørket hadde lagt seg over French Hill, tuslet jeg over til nabosynagogen, spent på hva jeg ville få høre der. Den kvinnelige rabbineren Chava sto og ønsket velkommen i døra og viste vei til «Beit Midrash», studierommet der forelesningen skulle finne sted. Nesten 20 kvinner og menn hadde møtt fram denne kvelden for å gi seg i kast med et av teologiens vanskeligste spørsmål.

Den kvinnelige foreleseren som bar det kjente navnet Leibovits, introduserte temaet med å problematisere spørsmålet – «Alternativet ville jo være at Gud ikke kan gjøre alt, at han ikke vet alt eller at han ikke er god. Eller har han kanskje bare har trukket seg tilbake for en tid»? Hun forklarte at vi skulle lete etter svaret, om det fantes, i ulike jødiske skrifter som Det gamle testamente og annen jødisk litteratur.

Vi begynte den kvelden i 5.Mos 30,19 der det står: «I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet …» Valget mellom liv og død, mellom velsignelse og forbannelse er lagt i våre hender ifølge Skriften. Så denne første kvelden dreide mye av undervisningen og samtalen seg om «det frie valg». Har vi et fritt valg, har vi en fri vilje? Har vi et reelt valg mellom liv og død, velsignelse og forbannelse?

Jødedommen vil i hovedsak svare bekreftende på dette spørsmålet. Men har vi et fritt valg når definisjonen på hva som er godt og hva som er ondt allerede er gjort for oss, spurte en av de frammøtte? Og hva er en spesifikk, jødisk definisjon på «godt» og på «ondt», ville en annen vite.

Den berømte jødiske rabbineren Rambam, som representerer hovedstrømmen i jødedommen, vil forsvare at valget er gitt til menneskene. Menneskene har et fritt valg og en fri vilje. Men jødedommen har aldri vært helt ensrettet. Går vi tilbake i historien til samfunnet som levde i Qumran ved Dødehavet, de vi kaller esseere, hadde de derimot en utviklet predestinasjonslære. De mente at det meste var forutbestemt. Det fantes ingen virkelig fri vilje. Det er noen «der oppe» som bestemmer for oss.

Kvelden i synagogen endte med at vi leste en kort fortelling om rabbi Akivas datter. Fortellingen sier at Rabbi Akivas datter hadde blitt spådd den ublide skjebne at den dagen hun «ville stå under baldakinen» (hebr. «chopah», dvs å gifte seg), ville hun dø. Spørsmålet til gruppen var – burde hun da gifte seg eller burde hun la det være? Fortellingen ender med at rabbi Akivas datter bestemmer seg for å gifte seg og trosse sin ulykkelige skjebne.

Fortellingen fortsetter med å skildre kvelden før bryllupet. Midt i alle forberedelsene kommer en gammel og svært fattig mann forbi familiens hus og spør etter hjelp. Ingen andre var hjemme enn rabbi Akivas datter. Hun tok seg tid til å stelle sårene hans, og hun ga ham mat denne helt spesielle kvelden for henne. Dagen etter giftet hun seg – men til alles forundring døde hun ikke. Hun hadde på en forunderlig måte overvunnet sin skjebne.

Rabbi Akiva spør så datteren hva hun hadde gjort kvelden før bryllupet. Hun fortalte ham om den fattige mannen som hadde kommet forbi. Rabbi Akiva tolket dette slik, i sitt berømte utsagn: «Tsedaqa – rettferdigheten eller den gode gjerning - redder fra døden»!

Kanskje måtte det en fortelling til for å prøve å gi et svar på spørsmålet om den frie vilje og livets forutbestemmelse. Vi har ikke Gud «i lomma», og han som er god og vet og kan alt, venter kanskje i sin store barmhjertighet på at menneskene skal velge det gode, de gode gjerningene, og på den måten velge side med livet og velsignelsen.

Vi vet at en dag skal rettferdigheten (tsedaqa) seire og Gud skal tørke bort enhver tåre (Åp 7,17). Eller som Moder Teresa har sagt det: «Vi vet ikke alltid hvem som er nær Gud, men gjennom en persons gjerninger har vi mulighet til å se hvem som er til Hans disposisjon». – Hvem velger «tsedaqa»?

Jeg ser allerede fram til neste forelesning om et tema som er både spennende og utfordrende, men som kanskje ikke har et svar. Hvem vet?