Klimaendringene tar liv

Hvis jorden var et menneske hadde prognosen vært ­dyster og behovet for akutte tiltak livsviktig. Vår diagnose er kognitiv klimasvikt. Behandlingen er politisk endring.

Det snakkes bredt om klima, men altfor sjelden inngår helseperspektivet i diskusjonen. Dette til tross for at mennesker lider og dør allerede. Leger Uten Grenser er ingen klimaorganisasjon. Vårt arbeid handler om å redde liv og lindre nød i humanitære kriser.

Men slike kriser oppstår ikke i et politisk vakuum tvert imot er de ofte et resultat av politiske handlinger, eller mangel på handling. Og når politikk skaper lidelse har vi et selvpålagt mandat om å varsle på vegne av våre pasienter, for å hindre at enda flere liv går tapt. Det gjør vi nå.

De siste 50 årene har vi sett enorm medisinsk fremgang. Barne- og mødredødeligheten er kraftig redusert på verdensbasis, færre sulter i hjel, stadig flere mennesker beskyttes mot smittsomme sykdommer og forventet levealder går opp. Men klimaendringene truer nå med å reversere denne positive utviklingen. Klimasaken handler også om helse. Og de menneskelige kostnadene av klimaendringene berører kjernen av vårt humanitære oppdrag.

Vi vet at konsekvensene rammer sårbare og ressurssvake grupper i fattige land hardest. Det er høy grad av geografisk overlapp mellom områder som er utsatt for klimaendringer og tett befolkede områder med svak økonomi. Samtidig er disse regionene mer sårbare for helsekonsekvensene relatert til klimaendringer, som følge av sviktende helsesystemer, dårlig infrastruktur og manglende kapasitet til å gjennomføre de tilpasningene som vil kreves.

Vi ser allerede konturene av hva som vil komme i mange av landene hvor vi jobber. Underernæring forventes å bli en enorm klimarelatert helsekonsekvens i det 21. århundret, og dårlig matsikkerhet og tørke kan bidra til å destabilisere hele regioner. Mangel på ressurser og kamp om de eksisterende vil kunne drive millioner på flukt.

Ifølge en rapport fra Verdens helseorganisasjon vil klimaendringer forårsake 250.000 ekstra dødsfall årlig mellom 2030 og 2050 som følge av underernæring, malaria, diaré og heteslag. Det tilsvarer hele befolkningen i Bergen.

Syklonen Idai, som rammet Mosambik, Zimbabwe og Malawi tidligere i år, var en av de kraftigste syklonene som har rammet det afrikanske kontinentet. Ødeleggelsene var enorme, og helsekonsekvensene var både direkte, i form av skader, død og sykdomsutbrudd, og indirekte, ettersom tusener ble fordrevet fra sine hjem. Vi responderte på kolerautbrudd, delte ut hygienesett og ga helsehjelp fra mobile klinikker i området.

Vi ser også hvordan plutselige oversvømmelser bidrar til utbrudd av vannbårne sykdommer, ofte i allerede marginaliserte og tett befolkede områder, som i flyktningleirene i Bangladesh.

Akkurat nå opplever Bangladesh dessuten historiens største utbrudd av denguefeber, en myggbåren sykdom som det verken finnes spesifikk behandling eller effektiv vaksine mot. Den geografiske spredningen av dengue har økt jevnt de siste årene. Den forventes å øke ytterligere og vil true helsen til millioner av mennesker. Eksperter peker på klimaendringene som viktigste årsak.

Sult, sykdomsutbrudd og naturkatastrofer er ikke nytt for oss. Men måten det rammer på er ny, og stadig flere forskningsrapporter, blant annet Lancet-kommisjonens rapport om helse og klimaendringer, bekrefter vår bekymring.

Klimaendringene kan gjøre at antall mennesker med behov for humanitær nødhjelp vil øke fra dagens 108 millioner i året til 200 millioner i 2050. Det eksisterende humanitære hjelpesystemet har verken ressursene, handlekraften eller kapasiteten som kreves for å dekke behovene som vil oppstå.

Derfor er ikke klimakrisen bare en helsekrise. Det er også en solidaritetskrise. En krise som rammer hardest de som i minst grad har bidratt til endringene, og som forsterker eksisterende sårbarheter.

Det finnes veier ut, men det krever politisk vilje, mot og besluttsomhet. Det forbeholder at vi også ser på klimaendringene som en mulighet til å skape mer bærekraftige systemer, til å gjøre befolkninger mer motstandsdyktige, til å sikre en bedre helse for alle.

Den norske regjeringen har en uttalt ambisjon om at Norges internasjonale innsats i stadig større grad skal rettes mot de det er vanskeligst å nå «leave no one behind». Dersom vi ikke greier å effektivt bremse den globale oppvarmingen, risikerer vi det motsatte. Millioner av mennesker vil bli akkurat det – left behind.

Klimakrisen er ikke et akutt jordskjelv eller en plutselig intern konflikt, den er en snikende trussel som for lengst har begynt å gjøre seg gjeldende. Vi vet den vil komme med full styrke om 10, 20 og 30 år - hvis det ikke gjøres noe umiddelbart. Å forhindre det er vårt felles ansvar, men først og fremst våre politikeres. Greier vi ikke det vil de menneskelige kostnadene bli katastrofale.