Er Konstantins tid forbi?

Gudstjeneste med nattverd i kafeen, alle er velkommen. Det var da jeg tok meg i det, jeg var overrasket. Hvor kom den følelsen fra?

Overrasket over at jeg ble overrasket. Det var opplevelsen min i formiddag. Jeg er taxisjåfør, og skulle hente en kunde på et kommunalt omsorgssenter. Mens jeg venter, lyder det en varm og fin invitasjon over høyttaleranlegget

I de første snaue 300 årene av kirkens eksistens, levde den i et slags eksil. De kristne vokste fra å være en bitte liten minoritet til å utgjøre en stor andel av befolkningen i det romerske riket, men de ble aldri ønsket velkommen i samfunnet, tvert imot ble de i lange perioder forfulgt. Nærmest over natten endret situasjonen seg totalt.

Keiser Konstantin gjorde kristendommen til Romerrikets offisielle religion, og kirken var ikke lenger i eksil, den var blitt en offisiell innflytelsesrik samfunnsaktør. Stat og kirke ble ett. Det ble på mange måter også folket og kirken, der kirken før hadde bestått av de troende, bestod den nå av alle innbyggerne i Romerriket.

Mange har ment mye om hvorvidt dette «ekteskapet» var bra eller dårlig for kirken. Det er liten tvil om at det førte til både ro og anerkjennelse - det var ikke lenger kontroversielt å verken være eller bli kristen.

Det førte også med seg store økonomiske ressurser, og både Konstantin og flere av hans etterfølgere bidro aktivt til at kirken ekspanderte til nye områder. Kristen etikk fikk også innflytelse på samfunnets lover og regler. Samtidig er det også liten tvil om at kirkens indre liv endret seg.

Kirkehistorikeren Bruce Shelley forklarer: «Før Konstantins konverterte, bestod kirken av overbeviste troende. Nå kom det inn mange som var politisk ambisiøse, religiøst uinteressert, og fremdeles hadde ett ben i hedenskap.»

Forfatteren Alvin Schmidt utdyper i boka How Christianity changed the world: «Enda verre var alle motsigelsene som dukket opp i noe av læren og livet til den organiserte kirken: geistlig korrupsjon ble tolerert, ofte helt opp på det høyeste nivået; slaveri ble akseptert; falske forkynnere ble brent på bålet; og sekulære teorier ble inkorporert i kirkens lære, og forsvart som bibelsk korrekte.»

Kort oppsummert kan man kanskje si at endringen førte til store muligheter og store utfordringer. Ikke ulikt situasjonen i dagens europeiske folkekirker. At så mange - av tradisjon - døpes, konfirmeres, vies og begraves i folkekirkene våre, bringer med seg store muligheter, men også store utfordringer. Den sterke bindingen mellom stat og kirke, og enda mer, folket og kirken, merkes den dag i dag, 1.700 år etter Konstantin. Men ender denne epoken med disse 1.700 årene?

De store nasjonale kirkene har i de fleste europeiske land gått fra statskirker til folkekirker. Den delen av arven etter Konstantin som handlet om at stat og kirke var ett, er i større og større grad visket vekk. Samtidig som båndene fremdeles er der, er det ingen tvil om at staten og samfunnet generelt uttrykker større og større skepsis til kristen tro.

Den delen som handler om at folket og kirken er ett er i mindre grad visket vekk, men også her glir de to fra hverandre. I de fleste europeiske land er fremdeles flertallet av befolkningen medlem av folkekirkene, men antallet synker raskt, særlig i de protestantiske landene. Som på Konstantins tid, bringer det med seg muligheter, men også utfordringer når folket og kirken er ett.

Kort sagt: Kirken erfor alle, men den er ikkeav alle. Kirken defineres i bibelen som fellesskapet av de troende, ikke som samfunnets religiøse uttrykk. Så er det ikke opp til oss å bestemme hvem som tror og hvem som ikke gjør det, men vi kan like fullt snakke sant om hva kirken er.

Besøket mitt på omsorgssenteret oppsummerer på mange måter spenningen vi lever i - er kirken ett med staten og folket, eller er den det ikke? Jeg blir overrasket fordi det sitter i kroppen at kristen tro, utøvd i det offentlige rom, møtes med skepsis. Gudstjenesten er der fordi båndene fremdeles ikke er borte. Og den skjer på et omsorgssenter fordi denne generasjonen har en mye sterkere tilknytning til både kirken og kristen tro, enn den oppvoksende generasjon. Men hvor er vi da om 20 år til? Det har tross alt skjedd ganske store endringer de siste 20 årene.

Kan det hende at kirken er på vei inn i et nytt eksil, en situasjon som ligner på den kirken levde i de første 300 årene? Og, kan det hende at det er godt for oss? Vi mister naturligvis noen muligheter (og en haug med penger), men kanskje gir det oss muligheten til å vinne noe tilbake? Eller kanskje rettere sagt, komme tilbake til noe - det vi er satt til å være. Jeg tenker vel egentlig at vi trenger det, for i dag virker det som om kirken blir mer preget av samfunnet enn det motsatte, og det gjelder ikke bare folke-kirkene.

Vi skal på ingen måter slutte å bruke mulighetene vi har til å forkynne evangeliet og samles til fellesskap på hverken omsorgssentre, skoler eller andre steder. Vi skal bruke dem så lenge vi har dem, men vi skal ikke slutte å være det vi er, eller forkynne det vi tror, for å få lov til å bruke dem. Og når vi mister dem, for det kommer vi til å gjøre, skal vi kanskje ikke bruke like mye energi på å bli provosert av det, som på å la Guds ånd hjelpe oss til å finne oss selv igjen. Vi er Ekklesia, de som er kalt ut. Vi er ikke av denne verden, men vi er satt til å være i den - og prege den.