Når avvik fra statens ideologi ikke lenger tolereres

Staten har truet med å frata Jehovas Vitner den ­såkalte «statsstøtten». Man tåler ikke trossamfunnets avvik fra statens ideologi. Fra flere hold kreves nå ideologisk kontroll med trossamfunnene.

Det staten i realiteten vil nekte Jehovas Vitner, er å få refundert «kirkeskatten» til Den norske kirke, som frikirkelige og andre tvinges til å betale over skatteseddelen.

Behendig overses dette forhold både av statlige myndigheter og statslojale media. Dette er et ledd i en strategi for å svekke religionsfriheten til fordel for ensretting. Fra flere hold kreves nå ideologisk kontroll med trossamfunnene.

Med reformasjonen gikk trosenheten i Europa i oppløsning. Det oppsto ulike konfesjoner som var i konflikt med hverandre. Samtidig begynte utviklingen av den moderne (nasjonal)staten. Og etter hvert kom konfesjonsstater av katolsk, luthersk, reformert og anglikansk observans.

Også det nye Norge fra 1814 var en moderne konfesjonsstat med en «offentlig religion» som var evangelisk-luthersk (Grl § 2). Ut over på 1800-tallet ble statsreligionens domene i samfunnet stadig innskrenket. Liberaliseringen svekket den gamle embetskirken og åpnet for et fritt og folkelig religiøst liv, organisert i og utenfor statskirken, ved indremisjon og frikirkelighet.

Det frie og folkelige var et sentralt trekk ved den såkalte «venstrestatens» kirkepolitiske profil. Under dens regime, fra slutten av 1800-tallet og frem til okkupasjonen, kunne det frivillige kristelige lekmannsarbeid blomstre, blant annet ved et fritt og bredt kristelig skolevesen.

Men «venstrestaten» la også vekt på å fremme toleranse ved pluralisme i statskirken. I 1906 ble den sterkt liberale Johannes Ording utnevnt til professor ved Det teologiske fakultet og prestelærer for Den norske kirke.

I 1908 ble Menighetsfakultetet opprettet. Etter hvert ble institusjonen offentlig godkjent som et nytt og fritt teologisk fakultet og dermed presteskole ved siden av det teologiske fakultet ved Universitetet. Da Jens Gleditsch, som soknet til den liberale fløy, ble utnevnt biskop i 1923, var motiveringen fra statsmaktens side at flere «retninger» måtte være representert i bispekollegiet.

Fra 1945 og fremover – under «arbeiderpartistatens» tid – ble det et statlig mål å fremme ideologisk enhet i samfunnet ved hjelp av livssynspluralisme og ved å innskrenke, ja, dekonstruere statsreligionens domene. En ny enhet til erstatning av statsreligionens og «venstrestatens» måtte skapes.

I 1969 ble kristendomsopplæringen i den offentlige skole sekularisert. Den skulle ikke lenger være Den norske kirkes dåpsopplæring. I 1982 ble det klart at statsreligionen ikke la etiske føringer for den alminnelige lovgivning, heller ikke på kristelig sett viktige felt. «Fri abort» var blitt statlig politikk i 1978.

Noe senere ble den tradisjonelle ekteskapsinstitusjonen basert på kristen naturrett opphevet og dekonstruert. Staten hadde nå lagt den overleverte statsreligionen helt til side, men fortsatte som moderne stat med maktmonopol og med en dominant liberal ideologi. I grunnloven av 2012 het det riktignok at statens «verdigrunnlag» skulle forbli den «kristne og humanistiske arv». Men det var bare retorisk dekor av teksten. Langt viktigere var det at konstitusjonen skulle sikre demokrati, rettsstat og menneskerettigheter (Grl §2).

Det interessante spørsmål i dag er hvilken fremtid frikirkeligheten og de frivillige organisasjoner går i møte i et samfunn på vei mot ensretting. Deres statsrettslige basis er ikke den moderne liberale statens sekulariserte «statsreligion» forvaltet ved Den norske kirke, men religionsfriheten, praktisert ved ytrings- og organisasjonsfrihet, slik det er gitt i menneskerettighetene.

Men spørsmålet er hvordan staten utlegger menneskerettighetene. De siste tiår har statsstyret innfattet dem i en radikal liberalistisk ideologi. Menneskerettighetene er nå på vei til å bli et middel til å utvikle et totalitært samfunn.

Liberalismen hviler på ideen om at det menneskelige jeget har mulighet til å velge. Det har en iboende rett til fritt valg – til å tenke, leve og handle ut fra egne motiver og målsettinger. Retten til slik frihet har alle mennesker. Men friheten i liberalistisk tradisjon legger ikke føringer for å avdekke hva som er rett, sant og vakkert.

I så henseende er den nøytral eller indifferent. Statsmaktens plikt er å sikre at friheten blir respektert. Den må ikke «krenkes» verken av staten eller andre. Men hva er en «krenkelse»? Er det praktisk bruk av tvang som hindrer menneskers realisering av sin frihet?

Spørsmålet er om også livssyn, meninger og etiske vurderinger uttrykt offentlig og/eller privat kan være krenkende. Her blir det viktig hvordan det som krenker, avdekkes og identifiseres. Slike spørsmål aktualiserer både vilkårene for vår erkjennelse og det virkelighetssyn som legges til grunn for erkjennelsen. For friheten er slett ikke nøytral, men hviler på og vil bli utlagt ut fra et bestemt verdi- og virkelighetssyn som fyller den med innhold.

Løsningen av problemet med Lhbti (lesbisk, homofil, bifil, transperson, interkjønn) i vårt samfunn avdekker statens oppfatning av menneskerettighetene. Løsningen er identitetspolitisk basert. Det er den enkeltes opplevelse eller følelse av å være krenket som bestemmer hva som skal anses som krenkende i staten og samfunnet.

Denne filosofi kombineres med den språkfilosofiske ideen at språklige ytringer er handlinger. Og som handlinger kan de tillegges konkrete samfunnsmessige virkninger. Ved hjelp av denne kombinasjon utvikles begrepet «hatspråk» og «hatkriminalitet». Det «hat» det her dreier seg om, kommer fremfor alt til uttrykk ved etiske vurderinger og formulerte virkelighetssyn som avviser til eksempel seksuell praksis i strid med kristen etikk.

Slike språklige ytringer kan bestemmes som i strid med menneskerettighetene. Det vil si at enhver ytring som målbærer en negativ holdning overfor Lhbti-personers praksis, kan anses som et menneskerettighetsbrudd, som da kan straffes. Verst blir det om kirkesamfunn eller kristelige organisasjoner i kraft av ytringsfriheten kaller Lhtbi-praksis synd og trekker praktiske konsekvenser av det ut fra retten til organisasjonsfrihet.

Denne form for ensrettende liberalisme er i dag lagt til grunn for det norske statsstyret. For ved anbefaling fra Europarådet er de såkalte «Yogakarta-prinsippene» tatt inn som basis for norsk lovgivning. Der finner vi nettopp opplegget for ensretting begrunnet ut fra en bestemt ideologisk tolkning av menneskerettighetene (Se Kjell Skartveit, Normløst. Hvordan radikal kjønnsteori erobret Norge, Document forlag 2019, 355–401).

Kan frie kirker og kristelige organisasjoner/institusjoner stå opp mot denne ideologiske makten, som fremmer en politikk i dyp konflikt med kristen virkelighetsoppfatning og menneskesyn? Da må man først forstå hvordan motparten går frem. Til å fremme sitt totalitære samfunn har statsmakten tunge massemedier, korrekte politiske partier og kirkelige institusjoner, lovgivning og reglementer og sist, men ikke minst økonomiske sanksjoner.

Motstand må bestå i å avsløre og avvise den totalitære oppfatning av menneskerettighetene («Yogakartaprinsippene»). Det må utvikles organisasjoner og organer som kan føre en slik kamp. Her bør alle som ser faren ved et totalitært demokrati, kunne la seg engasjere.

Å frata trossamfunn som Jehovas vitner såkalt «statsstøtte» på grunn av ideologisk avvik, er et tegn i tiden som flere enn de troende bør merke seg.

Bernt T. Oftestad, professor emeritus ved ­Menighetsfakultetet