LYKKE: Mange ateister argument
...
LYKKE: Mange ateister argumenterer for at det kun er lykke som avgjør om livet er meningsfullt eller ikke. Bildet viser den britiske vitenskapsmannen Richard Dawkins, som for noen år siden frontet en ateistisk reklamekampanje i London. Foto: Akira Suemori, AP/NTB scanpix
debatt
Ateismekritikk – eller bare religionskritikk?
Del
I et religiøst perspektiv kan man tenke at livet er ­meningsfullt, selv om du lider her og nå – fordi det ikke er ditt ansvar å gi det mening. Det er allerede gjort. Mening er noe vi kan finne, ikke noe vi må finne på.

Religionskritikk gjør oss bedre og mer reflekterte – den er viktig. Samtidig er ikke all kritikk like informert. Tenker ateister at det er like viktig med ateismekritikk også? Vil man ta utfordringen, eller vil man bare svare med enda mer religionskritikk?

Mange synes å tro at et verdensbilde uten Gud er nøytralt. Jeg vil her argumentere kort for at dette ikke er tilfellet. Tvert imot har det store konsekvenser for hvordan vi lever, føler og tenker. Til og med for rasjonaliteten og etikken – som man bygger religionskritikken på. Det er en enorm forskjell på om Gud finnes eller ikke. Det handler om hvilken virkelighet vi lever i.

For en ateist er livet dypest sett menings- og verditomt. Det finnes ingen (Gud) som har gitt det verdi. Vi er produkter av blinde tilfeldigheter. Vi lever på en prikk i et enormt verdensrom, i en ørliten del av universets lange historie.

Vi kan jo begynne der. I dag er det mange som bærer på angst og depresjon – også barn og unge. Noe av dette skyldes mangel på mening. Her er det selvfølgelig mange faktorer som spiller inn, men verdensbilder uten Gud hjelper ikke. Er det opp til barn, ungdom og voksne å skape sin egen mening – risikerer man å stå igjen med ren nihilisme – at alt er menings- og verditomt. En dyp eksistensiell fortvilelse kan bli resultatet.

Det er fryktelig tungt å ha det vondt, når verdensbildet ditt sier at alt kommer fra tom meningsløshet, og ender i tom meningsløshet. Det finnes ikke noe høyere håp i møte med lidelse og død. Om to generasjoner husker de færreste at du har levd, så hvorfor gidder du? Skynd deg å bli lykkelig – det er bare nå det gjelder.

Mange ateister argumenterer for at det kun er lykke (hedonisme) som avgjør om livet er meningsfullt eller ikke. I et religiøst perspektiv kan man tenke at livet er meningsfullt, selv om du lider her og nå – fordi det ikke er ditt ansvar å gi det mening. Det er allerede gjort. Mening er noe vi kan finne, ikke noe vi må finne på.

Studier viser at ateister topper selvmordsstatistikken. I en studie kalt «Religious Affiliation, Atheism and Suicide» publisert i American Journal of Psychiatry studerte forskerne selvmords-statistikker. Forskerne fant at deltagere som ikke hadde noen religiøs tilhørighet hadde betydelig flere selvmordsforsøk i løpet av livet. Deltagerne som ikke var knyttet til noen religion rapporterte om færre grunner for å leve og hadde færre innvendinger mot selvmord. Andre studier viser det samme, blant annet statistikk fra WHO. Man skal ikke ta lett på meningsløshet og håpløshet.

Ifølge flere ateistiske filosofer finnes ingen absolutte verdier, ikke noe absolutt rett eller galt, rettferdig eller urettferdig. Alt er relativt – fordi det ikke finnes noen rettesnor eller målestokk (Gud/en lovgiver). Ledende ateister kaller også bevissthet, personlighet og fri vilje for en illusjon (Sam Harris med flere).

Dette burde man reflektere over. Det vil da innebære at det som gjør oss til mennesker faktisk ikke er reelt – som om vi er figurer i et dataprogram ingen har programmert. I et univers uten Gud er vi kun produkter av blinde, uintelligente, amoralske og verditomme prosesser. Vi er biologiske maskiner. Vi er ikke frie, men styrt av fysiske og biologiske årsaker vi ikke kan bestemme over.

For å tro på dette må man fornekte erfaringene samtlige mennesker har: At vi er bevisste individer, som kan gjøre aktive valg i livet.

Religion er et samlebegrep for veldig mange, og totalt forskjellige, verdensbilder – og noen ganger er kritikk absolutt berettiget. Men kan vi ta kritikken på alvor – gitt et ateistisk verdensbilde? Om den som kritiserer ikke er en bevisst person med egen fri vilje – blir ikke da selv religionskritikk meningsløs? Om irrasjonelle og uintelligente biologiske prosesser er det eneste som styrer refleksjonen – hvorfor skal vi da lytte til konklusjonen?

I et verdensbilde hvor det finnes mening, logikk, bevissthet, personlighet og fri vilje kan Sam Harris velge å skrive bøker om religionskritikk, men han må ikke – det er hans valg. Derfor bør vi også lytte når han uttaler seg.

Om man drar argumentasjonen litt videre; Vi er mange som setter stor pris på vitenskapen. Ateister, som alle andre, bruker logikken sin når data skal samles og konklusjoner tas. Men hvordan kan man stole på en logikk som kun stammer fra irrasjonelle, blinde, uintelligente prosesser?

Hvordan kan vi da stole på sansene våre (som vi er helt avhengige av for å forstå virkeligheten rundt oss)? Evolusjonen «tenker» ikke logisk, den søker ikke sannhet – den søker bare overlevelse. Hvordan kan man – hvis alt er blind evolusjon – stole på konklusjonene den gir? Hvordan kan man da i det hele tatt forske? Det er en selvmotsigelse.

Enten vi er enige eller uenige i mine betraktninger her, bør ateismekritikk utøves, på lik linje med religionskritikk. En ateist har ikke en nøytral posisjon, men premisser som bærer med seg store konsekvenser – om man skal være ærlig med seg selv.

religion,ateisme,john sylte,teologi,debatt