Mike Davidson forteller sin hi
...
Mike Davidson forteller sin historie for rundt 90 personer som hadde møtt opp i NLA Høgskolen sine lokaler i Sandviken i Bergen. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
Debatt
NLA og ytringsfriheten
Del
Kan ikke Høyskolen tåle et slikt uenighetsfellesskap, da lover det mindre godt for fremtiden.

«Ansatte ved NLA Høgskolen stiller seg bak den sterke kritikken av seminaret som Frimodig kirke Bjørgvin og organisasjonen Til Helhet holdt [ved] NLA Høgskolen.» Slik ytres det i et innlegg publisert på Khrono og Verdidebatt 21. oktober.

Innlegget er ikke signert med navnene til de ansatte som stiller seg bak, men med fanen til Utdanningsforbundet og Forskerforbundet. Som ansatt ved NLA og som medlem av Forskerforbundet må jeg først få si to ting.

Jeg stiller meg for det første ikke bak den teksten som står på Verdidebatt, og for det andre har jeg som medlem i Forskerforbundet aldri blitt forespeilet muligheten til å slutte meg til den teksten. Den har med andre ord gått til pressen uten medlemmenes samtykke.

Når ansatte nå går ut i pressen som en del av sitt ansettelsesforhold ved NLA Høgskolen og samtidig under Utdanningsforbundets og Forskerforbundets fane, tar jeg det for gitt at de ansatte det gjelder står frem med fullt navn. Som ansatt ved NLA, og som medlem i Forskerforbundet vil jeg ikke tas til inntekt for det åpne brevet som nå er sendt ut i media.

I utsagnet fra de to fagforbundene sauses flere konfliktlinjer i institusjonen sammen, linjer som jeg av prinsipielle grunner mener vi må holde klart adskilt. Den ene linjen gjelder NLA Høgskolens verdidokumenter og eiernes styringsrett. NLAs verdidokumenter og institusjonelle frihet vil jeg la ligge her.

Men det er viktig å understreke at det er her den underliggende frustrasjonen ligger. Noen opplever NLA som en institusjon som av ideologiske grunner ikke gir sine ansatte den forskningsfriheten akademia krever.

Som sagt, jeg vil ikke diskutere ansattes erfaringer på dette feltet, men har likevel lyst til å si at min erfaring og trygge ro er at det er full forskningsfrihet. NLA Høgskolen har muligvis noe å arbeide med her for å styrke tryggheten hos de ansatte på dette feltet, men det bør være interne prosesser og ikke offentlig skittentøyvask.

Den ovenstående debatten berører ikke det som jeg ser på som sakens kjerne nå. Og jeg mener det er svært utidig å blande sammen den interne saken rundt forskningsfrihet, med det som nå er sakens foranledning. Sakens kjerne, slik jeg vurderer den nå, er at noen ved NLA (studenter og ansatte) er dypt støtt (gjerne med god grunn) av det arrangementet som nylig fant sted.

For egen regning må jeg ærlig talt innrømme at hvorvidt vi som ansatte ved NLA anser det møtet positivt eller negativt, det er for meg likegyldig. Her må det være rom for å vurdere det ulikt. Det tilhører på den ene siden vår private sfære, og på den andre side har vi forskningsmessig og undervisningsmessig frihet til å tilrettelegge også de etiske aspekter ved undervisningen i samsvar med faglighet og ikke ideologi. Derfor blir uttalelsen fra «de ansatte» skivebom.

Det jeg reagerer på er den tilnærmingen til det faktiske møtet som minner meg om studentunionen i Englands politikk, «No platforming», fra 1973. Det var en slags «akademisk» Calmeyergatelinje (for de som forstår stammespråket).

Boikott av ulike stemmer. «No platforming» er undertrykking innenfor akademia. Liknende tendenser har vært tydelige i nyere tid i et venstreorientert akademia, noe det er lett å finne eksempler på fra blant annet USA og Canada, men også i eget land.

Jeg ble derfor oppløftet da rektor Erik Waaler siterte Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen:

«For universitetene er meningsbrytning nødvendig for å skaffe ny innsikt. Amerikanske studenter skal ha seg frabedt ubehagelige, politisk ukorrekte og kontroversielle meninger, og krever at universitet skal være såkalte ‘safe spaces’. Men hva skal vi med universitet dersom vi ikke tillater meningsbryting? Alle skal kunne ytre seg, men har ikke krav på å stå uimotsagt.»

Her er vi nemlig etter mine begreper ved sakens kjerne. Som Høgskole bør vi stå verdimessig opp for det frie ord. Også det som har i seg potensiale til å virke støtende. Ytringsfrihet er retten til å vekke anstøt eller fornærme. Ikke at det å fornærme i seg selv er en rett eller dyd, men det er en forutsetning for det frie ord, at så kan skje.

Den britiske Labour-politikeren, Shami Chakrabarti, sa i en debatt om ytringsfriheten: «Ytringsfriheten ble ikke kjempet frem for at vi skal ha det behagelig, men for at vi skal være frie [individer]». Det rommer derfor også ytringer á la det som fant sted både fra arrangør og fra Rød Ungdom ved det angjeldende møtet.

Jeg synes reaksjonene internt på NLA går fullstendig utover sine proporsjoner i møte med de ytre faktiske forhold, og det virker på meg som om dette møtet bare har vært en utløsende årsak til den andre konfliktlinjen, nemlig NLA Høgskolens verdiforankring og institusjonelle kurs. Den debatten bør som sagt få gå som en ryddig intern prosess, og ikke blandes sammen med det som nå har skjedd med Frimodig kirke og Til Helhet.

Den frittalende og kontroversielle debattanten, Peter Hitchens, påpeker noen interessante mekanismer i det moderne ordskiftet. Et fenomen som har gjort seg tydelig gjeldende i denne saken vi nå står oppe i.

Han sier: «Det er ikke interessant hva som faktisk er sagt, men hva folk tror har blitt sagt.» Så legger han til: Vi beveger oss mot «a dictatorship of rage.» Og: «Sensorship is the foundation of tyrrany.»

Når Utdanningsforbundet og Forskerforbundet uttaler seg om mangfold og åpenhet ved NLA, bør de i fremste rekke ta høyde for å forsvare det frie ord.

Som lærerutdanningsinstitusjon er det avgjørende at vi er i stand til å forsvare mangfold og kunne utdanne kommende lærere til å forvalte mangfold i et klasserom på en god måte. Elever i den norske skolen kommer fra alle ulike sammenhenger, hjem og miljø.

Skolen er en fellesskapsarena der ytringer, synspunkter og meninger må få eksistere side om side. Det som må være nøkkelen til godt fellesskap er ikke enighet, men respekt og fravær av nedsettende karakteristikker.

Kan ikke Høyskolen tåle slikt uenighetsfellesskap, da lover det mindre godt for fremtiden. Utspillet fra «de ansatte» opplever jeg som et utidig angrep på mangfold, ikke et forsvar for den åpenheten de påstår seg å representere.

Dag Øivind Østereng, høgskolelektor og Stipendiat i teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate

paywall
paywall
dag øivind østereng,nla høgskolen,nla høgskolen staffeldtsgate,frimodig kirke,til helhet,erik waaler,dag rune olsen