Når «mer Gud» ikke er svaret

Jeg har vært på kino og sett den mye omtalte filmen Disco.

Det ble en sterk opplevelse, og Josefine Frida i hovedrollen som Mirjam imponerte som skuespiller. Filmen har fått mange gode anmeldelser, men er også blitt møtt med innvendinger om at den ikke speiler virkelighetens kristenliv, kanskje bortsett fra noen ganske marginale miljøer.

Vi møter Mirjam i fire settinger i filmen: I Disco-danskonkurranser (der hun har vært verdensmester), den Hillsong-inspirerte pinsemenigheten «Friheten» (der stefaren er pastor), hos TV-pastoren i «Norges Visjonære» (som er hennes onkel) og i en ekstrem sekt (med trekk både fra katolisisme og radikal karismatikk).

Det er «broer» fra den ene settingen til den andre, og tittelen på filmen kan forstås som en gjennomgående metafor for det utvendige, fasaden, ritualene.

Alle miljøene som blir presentert, er kjennetegnet nettopp ved at det er fasaden, den ytre representasjonen, ritualene som styrer. Det menneskelige har ingen plass. Individet forsvinner. Det er disharmonien mellom det ytre og det indre som utgjør filmens ­konfliktstoff.

På Disco-scenen er den sminkede og utstafferte Mirjam den uslåelige, den vellykkede – helt til hun faller om av utmattelse. Utmattelsen har sin årsak i at hun befinner seg i en stadig større skvis mellom ekthet og forstillelse på en annen scene – som ledende lovsanger i den «gladkristne» menigheten «Friheten».

Pastor Per (Mirjams stefar) forkynner et inkluderende budskap – og på møtene framstår han og Mirjams mor som et særdeles­ lykkelig par. Det er imidlertid dårlig samsvar mellom liv og ­lære. På hjemmebane opplever Mirjam nemlig en til tider ganske så giftig stemning.

Morens bror, TV-pastoren og «pengepredikanten» i «­Norges Visjonære», framstår som et ­mulig alternativ – men han blir foraktet av Per («han lurer penger fra minstepensjonister»).

Konflikten mellom liv og lære blir tydelig når Per, for å redde menigheten «Frihetens» skrantende økonomi, også tyr til pengetigging med Vipps-nummer på storskjerm og betalingsterminaler bak i salen. Et interessant element i filmen, er noen autentiske opptak av en amerikansk TV-pastor, som et par steder dukker opp i bakgrunnen.

Denne pastoren likner mistenkelig på den kontroversielle Steven Furtick, grunnlegger av og pastor i megakirken «Elevation Church». Han er en av USAs rikeste «pengepredikanter», og han har også i flere år hatt en tett kobling til Hillsong-bevegelsen.

Dermed blir glimtene med ham et kommenterende element som danner en bro mellom «Friheten» og «Norges Visjonære».

Så etableres det også en bro mellom det vulgærkarismatiske i «Norges Visjonære» (der vi blant annet ser noen møteglimt på TV av folk som faller under «Den hellige ånds kraft») og den ekstreme sekten som dukker opp i siste del av filmen.

Broen dannes blant annet ved at det på pengepredikant-altanen dukker opp en tungetalende pastor (for øvrig spilt av Anders Torp) som driver en «homo-demon» ut av en mann. Og utdrivelser av demoner viser seg å være en hovedgeskjeft i sekt-menigheten Mirjam etter hvert trekkes til.

Denne sektmenigheten framstår som en utradisjonell og uventet blanding av et avsondret, katolsk(?)-inspirert fellesskap og en «Jesus-camp» etter modell av det danske «Faderhuset» (detaljert beskrevet i boka «Jesussoldaten» av Tonje Egedius og Anders Torp). Her drives demoner ut av unge mennesker ved at besvimelser framprovoseres ved hjelp av en hyperventilerings­teknikk (pusting i poser), i tillegg til at de øver seg i å «dø for ­Jesus» ­gjennom et ekstremt brutalt ­treningsprogram.

Jeg antar det har vært et poeng nettopp å understreke det autoritært rituelle her. Det kan fungerebåde som en kontrast til menigheten «Friheten»og som en illustrasjon av hvor ille det kan gå om det menneskelige blir fullstendig underlagt en forestilling om «Guds krav».

Regissør Jorunn Myklebust Syversen har basert filmen på en rekke informanters beretninger. Den har dermed en dokumentarisk basis. Så kan det selvsagt innvendes at mange kristne ikke vil kjenne seg igjen i beskrivelsene. Nei, heldigvis!

Så er da heller ikke filmen en kritikk av kristendom eller religiøs tro som sådan. Noen innvendinger har også gått på at filmens problematikk kan være like relevant i sekulære miljøer. Ja, helt sikkert.

Det er imidlertid nettopp det at filmen foregår i kristne miljøer, som gjør at den griper så sterkt. Det er tross alt en himmelvid(!) forskjell mellom det å legge seier eller nederlag i ulike livsforhold i potten - og det å legge himmel eller helvete der. Når autoritetene taler på vegne av Gud, er potensialet for nederlag for den som ikke greier å leve opp til forventningene, avgrunnsdyp.

Mirjams sårbarhet blir ikke sett. Til en psykolog hun har en terapisamtale med etter et selvmordsforsøk, uttrykker hun at hun «må» jo tro - og «svaret» blir «mer Gud». Filmens avslutning er åpen - og spørsmålet om Mirjams videre skjebne overlates til oss seere.

Pinsekarismatisk kristendom er sterkt ekspanderende på verdensbasis, og en trend har samtidig vært at makten innenfor den «nye» pinsebevegelsen har blitt sterkere og sterkere konsentrert hos ledere som hevder seg «utvalgt» av Gud. Dette er en uhyre skummel utvikling.

Flere norske pinsepastorer har uttalt at de tar filmens budskap alvorlig. Det er positivt. Disco bør føre til selvransakelse – også hos kristenledere som ikke føler seg direkte truffet.