Kjønn og virkelighet
Kjønnsidentitetsproblemer kan være svært alvorlige og trenger helt annen hjelp enn reklamekampanjer for aksept av subjektive oppfatninger om kjønn som virkeligere enn biologi.
Dagen har onsdag 02.10.19 tatt inn en artikkel om kjønnsidentitet fra Rådet for psykisk helse, redaktør Cathrine Paulsen og generalsekretær Tove Gundersen. Innlegget virker som en kopi fra Rosa Kompetanse og foreningen FRI. Det er bra å få denne tenkningen presentert så klart, men det kan være nyttig å utdype den litt mer.
De gir inntrykk av å informere om fakta mens det egentlig er propaganda for en spesiell og ny måte å se virkeligheten på, ikke minst ved hjelp av nylagede ord.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er en følge av postmoderne tenkning, der språkets funksjon til å definere virkeligheten er i fokus. En sentral påstand er at kjønn fritt kan defineres, at «det handler om identitet og selvforståelse først og fremst», mens kromosomer og biologi kun er en av mange faktorer som innvirker.
En slik tenkning ligner ganske mye på gnostisisme, der sjelen er det virkelige og essensen av hva du er, mens det fysiske, kroppen, er underordnet, uren og dermed også kan brukes til eget forgodtbefinnende.
Det minner også mer om østlig religion enn på et vestlig virkelighetsbilde, materialistisk eller kristent. «Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for den Hellige Ånd?» sier Paulus. (1.Kor. 6,19)
Et kristent menneskesyn sier også at vi har en fallen natur slik at hvis vi ser dypt inn i oss selv finner vi ikke nødvendigvis vårt «virkelige jeg», men både synd, ondskap og forvirring.
Det harmonerer mer med erfaringer man gjør seg som terapeut: Vi er fulle av motsetninger og uten at vi har mottatt kjærlighet fra andre først er det vanskelig å gi det videre. (1.Joh. 4,19) Hvis våre «følelser» er vårt virkelige jeg, da får vi problemer som terapeuter også!
«Tokjønns-modellen» er en fysisk realitet, noe også barn har full forståelse av allerede ved fire års alder uten å trenge «informasjon og kunnskap».
Forfatterne påstår at «Kjønn er blitt definert forskjellig til ulike tider og steder» og at «for tiden er enkel biologi det vanligste». Jeg kjenner ingen kulturer eller samfunn som noen gang har definert kjønn annerledes. Jeg tror forfatterne vil ha vansker med å dokumentere noe annet.
Hvis de overfladiske rollene og markørene som i vårt samfunn tillegges kjønn, av typen blått og rosa, blir avgjørende for egen identitet er det tragisk og tegn på svak identitetsforankring. Da trenger man heller hjelp til å forankre den enn å bli presentert for «flytende» kjønn som løsningen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Derfor er dette det farligste som Rådet for psykisk helse nå gjør: Å fremme kjønnsforvirring fremmer ikke psykisk helse. Anki Gerhardsen skrev i Aftenposten 10.05.17: «Lurer du på om du er transkjønnet? Ikke les aviser!
Norsk presse har bare én måte å dekke det transseksuelle feltet på: Dyrking av stereotypier og servil feiring av alvorlig medisinsk behandling – også av barn.» Man blir kun presentert for glansede versjoner av kjønnsskifte. Virkeligheten er ganske annerledes og det beskriver forfatterne også noe i sitt innlegg:
Selvmordsraten er svært høy og psykisk helse er gjennomsnittlig dårlig. Tross enkeltreportasjer om at «kjønnsskifte reddet meg fra selvmord» viser forskningen at selvmordsraten på sikt ikke endres og at problemene stort sett vedvarer, tross hormoner og kirurgi.
I tillegg har man blitt steril og trenger livslang kunstig tilførsel av hormoner som har flere potensielt skadelige virkninger. Dette har vært kjent helt fra den første tiden for denne virksomheten på 70-tallet.
Vi ser i dag en epidemi i hele den vestlige verden av unge, mest kvinner som vil bli menn. Å stimulere unge til på denne måten å manipulere sine kropper for å løse et emosjonelt problem er dårlig psykiatri, misbruk av medisin og sjokkerende av en organisasjon som arbeider for psykisk helse. Trakassering, vold og hat er selvsagt negativt å oppleve.
Men kjønnsidentitetsproblemer kan være svært alvorlige og trenger helt annen hjelp enn reklamekampanjer for aksept av subjektive oppfatninger om kjønn som virkeligere enn biologi.
Det haster!
Det er nemlig ikke usannsynlig at dette gedigne sosio-medisinske eksperimentet som gjøres med våre barn uten noen som helst dokumentasjon av langtidseffekten, vil resultere i en økning av selvmord og psykisk uhelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Primum non nocere» – Først og fremst ikke skade – er en av legegjerningens idealer. Som lege er det derfor en plikt å advare mot denne utviklingen.
