Sang og poesi i trosopplæringen

Sang utgjør så stor prosent av trosopplæringen og gudstjenesteliv at dette feltet ikke må overlates til tilfeldighetene.

Vi trenger refleksjon, og vi trenger miljøer og enkeltpersoner med faglig tyngde og gudfryktig hjerte – som våger å utfolde seg som poeter og musikere.

Apostlene oppfordret til sang og poesi. De betraktet kristen sangbåde som hjelp i tilbedelsenog som gjensidig trosopplæring: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så derelærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud» (Kol 3:16). Her siktes ikke minst til Salmenes bok.

I oldkirken ser vi det samme. «De synger sanger til Kristus som til en Gud», skrev hedningenPlinius til keiser Trajan i år 110. Han hadde endatil merket seg kristologien i de kristnes lovsang. Den lød hver søndag morgen.

250 år senere ble salmesangbevisst brukt i en konfesjonell trosopplæring. Milanos biskopAmbrosius (337–97) benyttet hymner nettopp for å «fremme den rette tro», er det sagt. IFolkefrelsar til oss kom oppdager vi lett avgrensningen fra arianismen: «Utan synd han boren er Som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.»

Augustin (354–30) kom til tro via Ambrosius. Salmesangen betydde mye i hans troshistorie: «Kor sterkt det tok meg når dei ljuve salmetonane brusa gjenom kyrkja di! Tonane strøymde inn i øyro mine, sanninga fylte hjarta mitt, og dei sælaste kjenslor båra gjennom barmen.» (Gjengitt etter Farestveits oversettelse.)

Salmesangens fire dimensjoner I hymnologien taler vi om fire dimensjoner ved salmesang: •Det poetiske (uttrykkenes skjønnhet, assosiasjoner osv.) •Det teologiske (tekstens evne til å uttrykke kristen tro) •Det folkelige (potensiale som svar på forkynnelsen) •Det musikalske (sammensmeltningen av ord, toner, rytme og «kropp»)

Ambrosius lot alle disse aspektene klinge med, selv omFolkefrelsar primært ivaretar det teologiske.

Luthers salmer (primært fra 1523–524) kom som et stormvær og erobret hjertene. De var nøye utarbeidede tekster – med et klart anliggende. Poenget var ikke bare å spre lettlært religiøs poesi, men innprente selve det evangeliske grunnsyn. Av egen erfaring visste han at teologiske diskusjoner ikke var nok.

Han måtte nå hjertene med troens ord – gjerne i vitnesbyrdets form: «I djevelens vold jeg bundet lå, fordømt så var jeg, til døde, og mine synder de lå meg på, jeg hadde stor angst og møde; jeg sank og stadig dypere ned, det var ei råd eller salighet, i synden var jeg unnfanget.»

En frustrert spansk munk skrev: «Det er ytterst forbausende hvor sterkt de sangene, som på det tyske språk i hopevis har fløyet ut av Luthers verksted og blitt sunget i hus og verksteder, på torg, gater og marker har bidratt til å forplante lutherdommen.»

Religionspsykologer har forsøkt å kartlegge ulike sider ved menneskers religiøsitet. Mest kjent erC. Y. Glock (1962) som skjelnet mellom fem hoveddimensjoner. I Luthers salmer er disse dimensjonene lett erkjennbare: 1)Den intellektuelle dimensjonen (faktaorientert kunnskap) 2) Opplevelses- / erfaringsdimensjonen (følelseslivet aktivert) 3)Trosdimensjonen (tillit, hengivenhet, valg) 4) Den rituelle dimensjonen (gjentagelser) 5)Konsekvensdimensjonen (følger for holdningene)

Da katolske prester prøvde å imøtegå lutherdommen fra prekestolene, er det flere eksempler på at kirkefolket sang presten ned med Luthersalmer! Dimensjonene ovenfor spiller inn: Salmene hadde et evangelisk innhold de haddeforstått, erfart ogfattet tillit til.

I året 1550 lå flere titalls danske fiskere i havsnød på et isflak i Nordsjøen. En av fiskerne ropte: «La oss nå se om vi husker noe Guds ord …» Så stemte han i en Luthersalme fra kirkens liturgi. 29 personer sang seg inn i døden med Luthersalmen på leppene. Den rituelle dimensjon hjalp dem i dødens nød.

Poesi og salmesang kom til å kjennetegne både gudstjenesteliv og trosopplæring i lutherske kirker. Å utlegge katekismen på vers var ikke uvanlig. Eneren varPetter Dass (1647–707) med bokenSjungende katekis. Allerede i dikterprestens egen samtid ble den et vektig bidrag til katekismeopplæringen.

Sangene gjennomgikk katekismens tekst ledd for ledd og ble sunget på salmemelodier, folkemelodier og nyskrevne melodier, jf.Herre Gud ditt dyre navn og ære. De ble deklamert på kjøkkener, i fiskebåter, i naboselskaper og ved barnesenger. Rim, rytme og levende illustrasjoner ble knagger for utenatlæringen.

Petter Dass var ortodoks og forkynte forsoningen og rettferdiggjørelsen med stor glede: «De engang avhandlede saker man atter for retten ei drager. Ei heller i Skriften befales at gjelden skal to gang’ betales.»

Frodig illustrerende materiale fant han i GT: «Samson tok porten i Gasa på ryggen, bar den med stolper og stenger henvekk, Mørkhetens porter som lå der i skyggen, ble også påført en merkelig knekk. Kristus, den himmelske Samson, det gjorde, uten ham ingen i verden det torde.»

N. F. S. Grundtvig(1783–1872) ble 18-hundretallets store danske salmedikter. Han ville fra først av skrivehistorisk fortellende salmer. Bibelhistorien preget julesalmene hans. Merk hvordan han belærer oss om forholdet GT/NT – knyttet til kongebyen Betlehem: «Hvor David gikk og voktet får som salvet drott i unge år,der åpenbarer Herren nå hva David kun i ånden så.»

I år er det 150 år sidenMagnus Brostrup Landstad (1802–1880) fikk autorisert vår første norske salmebok. Landstad ville den skulletilpasses kirkeåret. Han tenkte trosopplæring. Salmesamlingen skulle værekonfluent. Det vil si at salmene for søndagen rent innholdsmessig skulle dra i samme retning som prekentekstene.

Med sjelesørgerisk teft skildrer han både troens erfaring og troens innhold: «Ser jeg i mitt eget bryst, merker jordens dype smerte, strid, forvirring, onde lyst, kjenner dommen i mitt hjerte, når jeg så i gråt må briste, hvordan kan jeg Jesus miste?» Salmen er et bolverk mot en lettvint herlighetsteologi.

I den norske skolen (fram til 1969) og i konfirmasjonsopplæringen var salmer en viktig del av pensum. Her var trosopplæring som kunne følge med i folks bønneliv, og som samtidig gjorde sangfellesskap mulig ved kirkelige handlinger.

Vekkelseneskapte en rekke inderlige sanger. Noen var døgnfluer, andre var av høy litterær og teologisk kvalitet. Jubelen og trosopplæringen gikk i ett. Jeg husker ennå hvordan jeg som tenåring oppdaget treenighetslæren ved Lina Sandells unike «O Jesus åpne du mitt øye». «Jeg har en Fader i det høye … Jeg har en broder ved Guds side … Jeg har en talsmann, tro i nøden …»

Her er bønn og tilbedelse basert på etklart trosinnhold.

Tove Rustans Skaars bok om nyere lovsang fikk tittelenInn i tilbedelsen (Verbum 2007). Trendene skifter, men det vi med et samlebegrep kan kalle lovsangs-tradisjonen, har fått enorm innflytelse. Rent formelt er mange sanger preget av nye kulturuttrykk. Flere sanger hører til en global, ungdommelig sangskatt. Noen lutherske ungdomsmiljøer har initiert en teologisk og litterær screening, jf. tidligere generasjoners arbeid med sang og salmebøker. Men alt for mange salmer og sanger fra tidligere århundrer har overraskende fort blitt parkert.

Jeg er kjent for å sitere gamle salmevers, men kan fryde meg over noen av de nyere lovsangene. På en påskeleir avsluttet barna hver bibelsamling jeg hadde med følgende jublende tilbedelse – til sprudlende pianomusikk:

«Lord, I lift Your name on high Lord, I love to sing Your praises I’m so glad You’re in my life I’m so glad You came to save us You came from heaven to earth to show the way From the earth to the cross my debt to pay From the cross to the grave, from the grave to the sky Lord, I lift Your name on high.»

Teksten er vendt oppover, men har en klar, didaktisk funksjon. Barna lærer om Jesus.

I en undersøkelse blant misjonærer fikk jeg et innspill fra Mongolia: «Han som nå er president, ble bedt om å spille trekkspill til salmesangen før han var omvendt. Slik ble han introdusert for evangeliet! Både han og kona har utdannelse innen musikk og har skrevet mange kristne mongolske sanger. De tenker kontekstualisering, og melodiene bygger på mongolsk tonespråk. Og de tenker teologi. Tekstene må formidle et bibelsk budskap i pakt med vår lutherske bekjennelse.»

Flott, tenkte jeg.

Sang utgjør så stor prosent av møtevirksomhet, misjon, trosopplæring og gudstjenesteliv at dette feltet ikke må overlates til tilfeldighetene. Vi trenger refleksjon, og vi trenger miljøer og enkeltpersoner med faglig tyngde og gudfryktig hjerte – som våger å utfolde seg som poeter og musikere. Bibelfortellinger og bibelsk teologi må være både kilde og norm, og sangene bør samspille med troens erfaring, gjerne også med ulike uttrykksformer i samtidskulturen. «Hjertetrangen anfører sangen.»

-------------

Bearbeidet utdrag av Egil Sjaastads avskjedsforelesning ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, mai 2019.