«Ennå er det håp»

Det er vi som har sagt Ja til Jesus som sitter med nøkkelen til en ny vekkelse, sier Per Birkeli. Det har han rett i. Men når kristenfolket ikke tør se seg selv i speilet, ser det heller svart ut.

Ennå er det håp, skriver Per Birkeli i Dagen 30. september. Ja, tro det. Per Birkeli er nok en god representant for de mange som tror på vekkelse. Men det håpet er nok grunnet på en meget overfladisk betraktning. Per Birkeli mener Torleiv Austad treffer spikeren på hodet når han ser fire hindere for en vekkelse.

Et tørrlagt bønneliv, svak bibelsk forkynnelse og manglende tillit til Den hellige ånd. Jeg vet ikke om en skal le eller gråte når en ser slike forklaringer. Alt det han sier er riktignok sant, men det er ikke forklaringen på det åndelige forfall i vårt land. Det er heller ikke forklaringen på veien videre frem.

Vi må be, sies det. Ja, men om hva? Vi lever i verdens beste velferdsstat. Vi mangler ikke noe. Vi har overflod av alt. Vi er omgitt av fred på alle kanter.

Fred med våre omgivelser og fred med oss selv. Vi mangler ikke noe. Hva skulle vi be om?

Det er noe galt med forkynnelsen, antydes det. Men kirken forkynner en kjærlig Gud, og det er jo sant. Vi kan jo ikke godt minne folk på at han også er vredens Gud. Det ville ikke falle i smak. Det ville kunne skape uro og engstelse. Det er nok ikke det Per Birkeli vil. Men hvilken forkynnelse ønsker han da?

Nei, vi må nok se det hele i et større perspektiv. I Bibelen finner vi at Josva formaner sitt folk til å holde fast på sin Gud. Pass nøye på at dere lever etter Herrens bud, sier han. «Dere skal elske Herren deres Gud og vandre på alle hans veier, å holde hans bud og holde fast ved ham og tjene ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.» Tilsvarende ord finner vi i Det nye testamentet. Men har vi som folk holdt fast ved hans bud og vandret på alle hans veier?

Jeg tror vi kan enes om at det har vi slett ikke. Men ikke alle er klar over hvor langt bort vi er kommet. Jeg har tidligere nevnt at 70 prosent av befolkningen tror ikke at det finnes en Gud i det hele tatt. Og de resterende 30 prosent har nok tegnet Gud i sitt eget bilde, til sin egen private oppbyggelse.

Bibelens Gud er nok fjern selv for mange kristne. Veien til et nytt Gudsforhold består i å bekjenne sine synder. Men for å se sine synder må vi gå flere generasjoner tilbake i tid. For den åndssituasjonen vi har i dag, er resultatet av en lang utvikling. Vi må bekjenne som synd alt det som strider mot Guds ord.

La meg nevne kvinnelige prester på 60-tallet, abortsak på 70-tallet, samboerskap må 80-tallet og homofili på 90-tallet. Avkristningen av skoleverket og nye samlivsformer kunne også ha vært nevnt. Alt dette må bekjennes som synd. Men hvor sannsynlig er det?

Alt det vi som kristne vil måtte bekjenne som synd, ser resten av samfunnet på som fremskritt og utvikling. Selv bibeltroende kristne ser at utviklingen er gått for langt. Vi står overfor noe som ikke lar seg sette i revers. Det kristne svaret blir taushet.

Det nytter ikke å be når vi stilltiende har akseptert en utvikling som så klart strider mot Guds ord. Hva slags bønn skulle det være? Det nytter ikke å formane til bibeltro forkynnelse, når presteskapet over mange tiår har fortegnet Bibelens Gud og fornektet hans ord. Nei, det er ikke vekkelse som venter oss, men Guds dom.

Hos profeten Daniel finner vi en relevant bønn: «Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover... Vi omvendte oss ikke fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet.» Derfor, konkluderer Daniel, hadde Herren stadig ulykken for øye og lot den komme over oss.

Denne bønn burde bedes i alle kristne forsamlinger – med konkret henvisning til hvor sviket ligger. Det er vi som har sagt Ja til Jesus som sitter med nøkkelen til en ny vekkelse, sier Per Birkeli.

Det har han rett i. Men når kristenfolket ikke tør se seg selv i speilet, ser det heller svart ut.