Ragnar Forbech – kommunistpresten i Oslo Domkirke

Med enkle bilder fra hverdagslivet forkynte Ragnar Forbech evangeliet for kveldsvandrere i Oslo sentrum. En sterk, klar stemme og en framtoning som innga tillit. Som radikal og tale de små i samfunnet sin sak ble en del av hans identitet som prest.

Ennå finnes det de som husker den litt ærverdige, eldre mannen med den hvite manken, den slipsløse flanellskjorta under jakka og buksene med den knivskarpe pressen. Hver lørdag kveld i sommerhalvåret, når klokka nærmet seg 21, stilte han seg opp på Stortorget i Oslo, sammen med en gruppe frelsessoldater med gitarer, trekkspill og kollektkurv. Mannen var Ragnar Forbech, residerende kapellan i Domkirken menighet i Oslo fra 1947 til 1964.

Da han ble pensjonert var lørdags-samarbeidet med Frelsesarmeen allerede en lang og innarbeidet tradisjon som ble holdt ved like i ytterligere ti år. Med enkle bilder fra hverdagslivet forkynte han evangeliet for kveldsvandrere i Oslo sentrum. En sterk, klar stemme og en framtoning som innga tillit.

Det er kanskje ikke like mange som husker den samme presten fra årene da han dro rundt på industriarbeidsplassene i Oslo – den gang slike ennå fantes! – og holdt andakt for dem i spisepausen. Også her hendte det han hadde frelsessoldatene med seg, eller folk som var knyttet til den organisasjonen han selv var en del av: Norges Kristne Arbeideres Forbund.

Han var folkelig og enkel både i sin framtoning og sin forkynnelse. Den kompliserte teologi var ikke hans greie. Han forkynte Jesus på korset; Jesus som Frelser. Nei, hvem skulle vel kunne tenke seg at denne milde mannen med det varme vitnesbyrdet var noe annet enn elsket og avholdt av alle?

I stedet var han gjennom mange år et stridens eple i så vel Den norske kirke som i den arbeiderbevegelsen han identifiserte seg så sterkt med. Han ble kalt både «den røde kapellan» og «kommunistpresten i Domkirken».

Ragnar Forbech ble født i Kristiania 23. juli 1894. Han vokste opp på «beste vestkant», og har selv fortalt at nød var noe han verken hadde sett eller hørt om i oppveksten. Barndomshjemmet var preget av en folkekirkelig fromhet og kristen tro. Han bestemte seg tidlig for å bli prest.

I 1918 tok han teologisk embetseksamen ved Universitetet i Kristiania. Året etter fikk han sin første prestestilling, som residerende kapellan i Vestre Fredrikstad. I 1921 giftet han seg, og ekteparet fikk to barn. Det var under årene i Fredrikstad at Ragnar Forbechs politiske engasjement ble vakt og hans radikale holdninger vokste fram.

For første gang møtte han en stor arbeiderbefolkning som levde under til dels dårlige kår. Klasseforskjellene i byen gjorde et dypt inntrykk på ham, og han ble sterkt engasjert i de sosiale problemer. Snart stod han frem i offentligheten med radikale sosialpolitiske synsmåter, noe som slett ikke var vanlig blant prester på den tiden.

Å være radikal og tale de små i samfunnet sin sak, ble en del av Forbechs identitet som prest. For ham var det helt selvsagt at kristendommens kjærlighets- og rettferdighetsideal måtte realiseres i det sosiale og politiske liv.

Den ateistiske marxismen tok han avstand fra. I stedet så han på kristentroen som den kraft som kunne skape et nytt og bedre samfunn. Forbech fikk et godt forhold til arbeiderbevegelsen i Fredrikstad, og derfor vakte det reaksjoner i blant annet arbeideravisa «Smaalenenes Social-Demokrat» da han ved kommunevalget i 1925 stilte til valg på «Avholdsfolkets og de kristelige organisasjoners fellesliste». Det var slike lister i en rekke kommuner i mellomkrigstida.

Begge lokalavisene i byen var kritiske til lista; Fredriksstad Blad fordi den mente den var radikal, Smaalenenes Social-Demokrat fordi de mente den var for konservativ. Og særlig ille var det at Ragnar Forbech sto på denne lista, mente de. Men han ble valgt inn både i kommunestyret og formannskapet, og ble også gruppeleder for de fem representantene som lista fikk. Men allerede i 1926 flyttet familien til Oslo, der Forbech var blitt ansatt i Tøyen småkirke som prest. Han engasjerte seg senere aldri i den typen politisk arbeid.

I Oslo engasjerte Forbech seg i Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon, der han var styreleder i mange år. I 1932 ble han forstander ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo, og i 1947 residerende kapellan i Oslo domkirke. Dette ble hans siste prestestilling. Omtrent samtidig meldte han seg inn i Norges Kristne Arbeideres Forbund.

I 1948 ble han forbundets nestleder. Ting kan tyde på at forbundsleder Alf Bastiansen, sokneprest på Kampen, gjerne hadde sett at Forbech etterfulgte ham som leder, men i og med at Forbech ikke var medlem av Arbeiderpartiet, og ikke ville bli det heller, var det nestlederposten som ble hans. Den hadde han i mange år.

I forbundets lover var det et krav at formannen skulle være medlem av Arbeiderpartiet. Det var på begynnelsen av 1950-tallet at Forbechs politiske radikalisme begynte å vekke oppsikt. Dette hadde nok sammenheng med at den kalde krigen var blitt stadig kaldere. Forbech nektet å ta stilling til konflikten mellom øst og vest; han var pasifist. I 1949 var det blitt opprettet en bevegelse som het «Fredens Forkjempere i Norge», og her meldte Forbech seg inn.

Haakon Lie oppfattet dette som en (av mange!) kommunistiske dekkorganisasjoner, og omtalte Forbech som «det skiltet kommunistene viser fram» når de drev sin fredspropaganda. Det var mange fredsbevegelser som ble startet opp etter krigen; noen talte for opprustning, andre for nedrustning. Forbech var helt klart på den sistnevnte linjen.

Kritikken mot Forbech toppet seg da han i 1955 ble tildelt Stalins Fredspris av de sovjetiske myndigheter. Prisen var blitt innstiftet i 1949 i forbindelse med Stalins 70-årsdag, og man fortsatte å dele den ut helt til 1990. Fra 1958 het den Lenins Fredspris.

Den ble kun gitt til utlendinger, og forfattere som Halldór Laxness fra Island, Martin Andersen Nexø fra Danmark og Pablo Neruda fra Chile fikk den. Sangeren Paul Robson fra USA var en annen prisvinner. Ragnar Forbech er den eneste norske prisvinneren. Prisen var på 180.000 1955-kroner; det tilsvarte mellom ti og 15 ganger det gjennomsnittlige lønnsnivået for norske lønnsmottakere det året.

Reaksjonene på at Forbech tok imot prisen var sterke. Den senere biskopen Per Lønning skrev en lang artikkel i den konservative avisa Morgenposten der han i sterke ordelag oppfordret Forbech til å «La prisen fare», som var tittelen på innlegget. Forbech fikk også beskjed om at dersom han tok imot prisen, ville han ikke bli gjenvalgt til bymisjonens representantskap, der han hadde vært medlem siden han gikk av som styreleder i 1941. Det førte også til at det som til da hadde vært vanlig praksis, at kapellanen i Domkirken også var domprostens stedfortreder, ble endret.

Et offentlig angrep på Forbech i radio fra hans biskop, Johannes Smemo, fikk et etterspill i Stortinget da Henry Hoff, som representerte NKP på Stortinget, ville vite hva regjeringen mente om at en biskop prøvde å tvinge en av sine underordnende «til en ensrettet og uniformert oppfatning av fredsarbeid».

Kirkeminister Birger Bergersen mente ikke noe om det, og mente at Smemo og Forbech begge hadde brukt sin ytringsfrihet i den aktuelle saken. Men Forbech reiste til Sovjet og tok imot prisen. Om han var en fredsommelig person, kunne han også være nokså sta.

Pengene brukte han blant annet til å ansette den unge teologistudenten Berge Furre som sekretær ved kontoret til Kristent Fredslag, der han selv var formann fram til 1964. Denne typen oppstyr rundt Ragnar Forbech gjorde at mange ikke fikk med seg hva som var hans egentlig kall og visjon, nemlig å være prest og sjelesørger. Han politiske radikalisme var først og fremst en logisk konsekvens av dette kallet.

Det kan nok være at Ragnar Forbech var «kommunist» i ideologisk forstand, men det var i så fall en naiv form for kommunisme, mer preget av Bergprekenen enn av Marx og Lenin. Allerede i 1948 hadde han i et foredrag i Calmeyergatens Misjonshus definert kommunisme som «en samfunnsordning hvor produksjonsmidlene er overtatt av staten, hvor rikdom og fattigdom er eliminert; et klasseløst samfunn hvor regelen er ‹fra enhver etter hans evne – til enhver etter hans behov›».

Det var en kjent sak at han hadde mange venner blant norske kommunister, og han ble ofte bedt om å forrette ved deres begravelser. Selv skal han ha eksplisitt erklært at han ikke var kommunist.

Da han begynte som prest i Domkirken i Oslo, hadde Forbech lagt merke til at en gruppe frelsessoldater pleide å samle seg på Stortorget hver lørdag kveld og søndag kveld i sommerhalvåret. Ragnar Forbech var økumen både av legning og overbevisning. Et møte med Oxford-bevegelsen på 1930-tallet hadde betydd mye for ham, og de fromhetsidealene som preget Oxford-bevegelsen, kjente han igjen i Frelsesarmeen. Dermed tok han kontakt med lederen av armeens menighet i sentrum, Templet korps, som hadde disse friluftsmøtene.

Som prest hadde han registrert at det var mange mennesker som ikke kom til kirke og gudshus. Hvorfor kunne ikke han være en del av det gudshuset som stilte seg opp på torget? Slik tenker en prest som definerer seg som «bredkirkelig», og slik begynte et samarbeid som skulle vare i 25 år; lenge etter at han var gått av med pensjon og nesten helt til han døde i 1975, 81 år gammel.

Da han i 1967 ga ut boka «Prest på allfarvei – og utenfor», var det torgtaleren Ragnar Forbech som ble skildret på omslaget: Forbech på en kasse, henvendt mot en forsamling, domkirken i bakgrunnen og midt i forsamlingen en uniformert frelsessoldat.

Epilog : Friluftsmøtet er over. Frelsessoldatene har pakket gitarene. Presten har takket dem for sangen, og rusler bortover torget. Han merker at en ung mann følger etter ham; trolig en som har stått og hørt både på sangen og appellen.

Presten snur seg mot den unge mannen: «De er kanskje en kristen?»

Svaret kom spontant: «Jeg vil gjerne bli det!»

Og presten tar ham med seg til kontoret han har skaffet seg for nettopp den typen samtaler.

Resten får bli mellom dem.

Litteratur: Agøy, Nils Ivar: Kirken og arbeiderbevegelsen. Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940 (Bergen, 2011) Forbech, Ragnar: Prest på allfarvei – og utenfor (Oslo, 1967)