Tell til ti

Hvis det er noe kristne er flinke til, så er det å reagere negativt på kritikk. Eller på det vi tror er kritikk.

Vi er altså omtrent som folk flest. Vi blir ikke mer positive av fordommer eller feil, karikaturer eller konspirasjonsteorier, fra Life of Brian til Da Vinci-koden. Snart kommer filmen Disco, i stor grad lagt til hyklerske eller ekstreme kristne miljøer. Hvilke reaksjoner kan vi vente? Hvordan bør vi reagere?

Vi møter stadig merkelige menigheter i romaner, filmer og TV-serier. Noen treffer bedre enn annet. Ikke alt er like godlynt. Det er forskjell på en famlende Bjarte Tjøstheim i NRKsPresten og Ingar Helge Gimle som pastor Arne iHotel Cæsar, «med stor lyst på unge kvinner, penger og makt».

At det mest vanlige å ha i hånden på toget i 2004 varDa Vinci-koden, skyldes ikke bare at dette var før smarttelefonen - eller at boken bestod av korte kapitler med cliffhangere. Den slo an en tone. Den bekreftet forestillinger om kristne som enten fanatiske, lettlurte eller humørløse. Uansett noen som ville hatt godt av forskning og fornuft.

Kritikk er dagens orden. TV-serier med varme, reflekterte og selvironiske kristne kan telles på en halv hånd. Særlig hvis man runder av noen hakk nedover.

Og kvaliteten veksler. Det finnes mer subtile filmer enn fjoråretsVampyrVidar. Så overdreven at selvDagbladets anmelder spør - ikke kjemisk fritt for fordommer - om man må «være fra det dypeste mørket på Sør-Vestlandet for å la seg fornærme av en Kristus-skikkelse med vampyrtenner? For det hele «blir rett og slett både slitsomt, umodent og stinkende av lavbudsjett».

I høst er det 40 år siden Monty Python lanserteLife of Brian. Parodien ble en stund forbudt i Norge for blasfemi. Da den ble tillatt i 1980, var det med 18-års grense, noen deler uten norsk teksting. Man satset nok på at kristne var såpass oppe i årene at de hadde begrenset kunnskap til engelsk.

I dag synes noen å ha inntrykk av at de som våget å se filmen kunne møte rasende demonstranter. Mens det på det verste stort sett dreide seg om vennlige nonner som delte ut løpesedler. I tillegg til krasse ord fra kristne aviser og lokale pastorgrupper.

Selv skrev jeg et rosende innlegg i studentavisen i Trondhjem. Jeg berømmet humoren og oppgjøret med fanatiske frigjøringsbevegelser. Kritikken av kristne som angrep filmen bidro nok likevel mest til at jeg slapp til med en sides positiv presentasjon av hvordan vi kunne vite at Brian ikke var Jesus - og hvem Jesus egentlig var.

Erfaringen var enkel: Bruk anledningen, positivt.

Det er mange grunner til mørke fremstillinger av kristne, eller til at mange - som medLife of Brian - tror det er kristne som er skyteskiven. Noen har utvilsomt opplevd usunne forhold, gruppepress og urealistiske forventninger. Man ønsker å kaste lys over viktige utfordringer - eller takke for sist. Andre har politisk ærend, eller livssynsmessig.

Noen tror på ramme alvor at manipulerende miljøer er typiske. Alt handler egentlig om penger og makt. Fedre som er prester, kan ikke være gode. Å være med i en frikirke kan ikke være sunt, positivt eller berikende.

Man er ikke kjent med studier som viser at religiøse har bedre helse, fysisk og mentalt, lever lenger og føler større mening med livet - som omtalt for eksempel i en artikkel på forskning.no juni 2017.

Det betyr ikke at det er grunn til å slå seg på brystet. Usunne miljøer finnes. Ingen av oss er spesielt fullkomne - eller vil bli det de neste ukene. Sier vi at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv.

Alle kristne menigheter kan bli bedre i møte med psykiske eller sosiale problemer, ærlige spørsmål eller alle som rett og slett trenger å kjenne seg verdsatte - både i Guds og menneskers øyne.

Det er aldri vanskelig å finne noe å kritisere. Og selv om ikke all kritikk er like berettiget, realistisk eller velment, bør vi lytte til den. Noe som ikke alltid er enkelt. Særlig ikke for oss som liker å rykke ut med klare tilsvar.

Noen ganger blir det en vond sirkel. I stedet for å bremse kritikken, forsterkes den. I stedet for å gjøre en bedre jobb innad, blir jeg opptatt av å fremstå bedre utad. I stedet for å vise glimt i øye, slår jeg gnister.

Enten jeg føler meg truffet eller ei, er det behov for å telle til ti. Romaner, filmer eller TV-serier blir ikke mer positive i årene fremover av pekefingre og utestemme.

Angrep er ikke alltid beste forsvar. Det kan tenkes bedre valg enn sur kritikk for å fremstå som morsom, varm eller oppegående.