Frykt, straff og fullkommen kjærlighet

Ingen kan påberope seg å ha en fullkommen teologi, bortsett fra Kristus. Vi andre forstår stykkevis og delt.

Frykt er den første og mest primitive impuls hos oss mennesker som er registrert i Bibelen. Den kom som en reaksjon på at Adam og Eva oppdaget at de var nakne og derfor ville gjemme seg for Gud. Frykt produserte en separasjon, en avstand mellom Gud og mennesker, en avstand som Gud har tilintetgjort i sin frelsesplan en gang for alle.

Det er umulig å kjenne nærhet og trygghet til Gud og samtidig bære på en frykt for straff. Denne frykten vil hindre meg i å elske ham, og hans kjærlighet til meg vil jeg ikke klare å tro på. Vi mennesker hater det vi er redde for, enten det er Gud eller en edderkopp. Frykt kan produsere underdanighet og lydighet, men den kan ikke produsere en gjensidig kjærlighet.

1. Johannes brev 4:18 sier: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet (Agape) driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» (Er ikke klar over, eller erfart ennå hvem Gud er og hvilken kjærlighet han har for oss.)

En som tror på Jesus burde ikke være redd, men se fram imot å kunne møte Gud med glede. Men erfaringen fra eget liv, og ikke minst i møte med andre, er at mange kristne sliter med frykt, angst og depresjon. Det å gi frelsesvisshet til den troende var ikke noen prioritet i forkynnelsen som jeg før satt under, det virket heller som at det motsatte var agendaen. Kan roten til problemene mange sliter med ligge i forkynnelsen de hører på?

Kanskje tanken har vært at en stadig påminnelse om synd og behovet for omvendelse vil virke skjerpende i forhold til å leve «rett liv», intensjonen kan ha vært god? Men resultatet er at unødvendig mange sliter med psykiske problemer, som de på Modum bad og andre steder gjør sitt beste for å rette opp i.

Studier viser at mennesker som tror på en nådefull og tilgivende Gud lever lengre og har en bedre livskvalitet både fysisk og psykisk enn befolkningen ellers. Men de som derimot har et Gudsbilde av en streng og dømmende Gud, har flere psykiske og fysiske problemer og lever et kortere livsløp.

Angst produserer stresshormoner som angriper og ødelegger hver eneste celle i menneskekroppen. Dersom angsten blir værende lenge nok, vil hvert eneste organ påvirkes. Vårt immunforsvar er det første som brytes ned, og da ligger veien åpen for alle typer infeksjoner og plager. Hjerneceller dør og hjerte- kar sykdommer brer om seg, sammen med utallige andre sykdommer og plager.

Angst påvirker vår psyke og får oss til å trekke oss unna felleskap både med Gud og mennesker. Vårt sinn blir vår verste fiende, der tvangstanker og vonde følelser får herje fritt. Noe som igjen produserer enda mer frykt. Noen sliter med en følelse av å være konstant overvåket av en Gud som slett ikke ønsker dem noe godt. Forskning viser at det er en klar sammenheng mellom religiøsitet og forekomst av psykiske plager som angst og depresjon.

Hos enkelte trossamfunn er det er ikke akseptert at man oppsøker hjelp utenfor. Psykologer og leger er en del av «verden». Problemet blir ofte tilbakeført til vedkommende selv i form av at man ikke ber nok, tror nok, er åndelig nok eller at det er synd i livet. Konklusjonen blir at man har seg selv å takke for problemene, og «kuren» er å grave seg enda dypere ned i det religiøse tankesettet som gjorde en syk til å begynne med.

Det er spesielt læren om dommedag og helvete som virker traumatiserende. Barna er de første ofrene. Men voksne er også utsatt dersom de blir sittende lenge nok å høre på en ubalansert og usann forkynnelse om evig dom. En lege sa følgende: «Den som ikke blir gal av slik type forkynnelse, kan ikke være riktig frisk.» Det ligger et dypt alvor i den uttalelsen.

Vår Gud er en god far. Etter Adam og Evas fall slaktet Gud et dyr og lagde klær som skulle lindre deres sørgelige tilstand. Når den bortkomne sønn vender tilbake, i Lukas 15, er fars første prioritet å gi ham den beste kledningen, den skulle dekke over sønnens nederlag. Vi som tror, er skjult i Kristus og ikledd hans rettferdighet, den kledningen slites aldri ut.

Jeg kunne sagt mye om evig dom og helvete, men lar det være. Jeg nøyer meg med å si at jeg tror på en evig dom, men ikke en evig pine. Jeg tror på livets to utganger, men finner det vanskelig å tro på en evig og meningsløs tortur for alle mennesker som ikke tenkte rett om Gud. Det makter jeg ikke. Du er kanskje uenig, og det er greit. Vår frelse er ikke avhengig av hva vi tror om helvete, men hva vi tror om Jesus.

Ingen kan påberope seg å ha en fullkommen teologi, bortsett fra Kristus. Vi andre forstår stykkevis og delt. La oss strekke oss etter å ha gode frukter i livet vårt. Om min tro produserer kjærlighet, godhet, tålmodighet, mildhet og fred er jeg på rett spor. Men om jeg bærer sinne, hat, spott og uforsonlighet må jeg omvende meg, forandre mitt sinn og mine tanker.

Til slutt. Evangeliet er historien om Guds kjærlighet til oss, og det er evangeliet vi er satt til å forkynne. Det gode budskap. Ikke et budskap som gjør folk syke, men som helbreder og gir håp til den som trenger å bli møtt med Guds nåde.