Lovsangs- og helbredelsesmøter er helt fremmed for Paulus

Paulus sine brev oppmuntrer oss til helt andre verdier og kristenliv.

Når vi går til våre møter om søndagene, så går vi dit ganske så uvitende om hva Bibelen lærer om menighetsform og innhold. Mange er uvitende om disse fakta og følger tradisjonen, uten blikk for historien og bibelgrunnlag.

Vi holder med glede våre søndagstradisjoner, med formell åpning av møtet, tekstlesing, åpningsord, sang, solosang, preken, lovsang og bønn. Men disse ting som vi praktiserer i store deler av verden i dag, finner vi ikke konkrete beskrivelser på i Bibelen.

Vi finner ingen oppskrift eller instruks, men kun ofte vage indisier på bruk av liturgi og form. I det hele tatt finner vi ingen eksempler i Bibelen (NT) på noen gudstjeneste som ligner på våre tradisjoner og våre møter i dag, særlig møter med lovsang og en helbredelseskultur.

Kirkebygget er vårt sneglehus i dag. Egne kirkebygg, i stor skala, eksisterte ikke de første hundreår. Det var helt forbudt å bygge kirker, og det var forfølgelse og straff for ikke å tilbe keiseren.

I dag er våre kirkebygg som et sneglehus vi kryper inn i, en beskyttelse mot verden, et sted vi gjemmer vår frimodighet, men er frimodige for hverandre. De kirkefremmede er knappest innenfor våre dører.

Bygget er vår klubb og forening, vår hobby, vår underholdning og vår arbeidsplass. Paulus beskriver ikke noe konkret om bygg, men sier: «Når vi alle samles, eller kommer sammen…» Paulus var en organisator og tilsynsmann, men gir ikke noen forordninger for utseende, form og stil. Det fantes ingen katedraler. Det var utenkelig for Paulus. Han ville aldri ha tenkt tanken på å bygge et tempel eller katedral.

Paulus sier mye om å dele, forkynne, preke og formidle Guds ord. Selv holdt han timelange taler. Han underviste også rutinemessig over lengre tid, en praksis som ligner våre bibelskoler i dag.

Paulus sin tanke om prekenen var at den skulle dreie seg mer om tekstlesing og tekstfortolkning, i historisk lys. Mange jøder kjente ikke sin egen historie, og repetisjon var nødvendig.

For øvrig i menigheten skulle Guds ord og vitnesbyrd deles av «hvem som helst troende» i mindre grupper, med «Kristi vitnesbyrd og ånd» som bevis. De første kristne møttes flere ganger i uken, gjerne flere ulike steder, indikerer NT. De holdt møter ute i friluft, som klimaet tillot.

Vi finner ingen eksempler på noe som ligner vår tradisjon i dag i Bibelens NT. I GT finner vi derimot mye beskrevet om innsettelse av lovsangere og sangtjeneste i menigheten. Derfor er det mange i dag som tror at dette kan overføres til NT. Men det kan det ikke. Jesus har oppfylt loven, og det trengs ikke noe tjeneste som minner om offer og gjerninger for Gud.

Gud «troner ikke» på vår lovsang i dag, slik mange beskriver at han gjør. Men Gud har ingenting imot sang. Jesus og disiplene sang lovsangen ved nattverden. Dette var flere utvalgte salmer fra GT, kanskje satt melodi til av disiplene, det vet vi ikke.

Paulus beskriver ikke sang som noe nådemiddel, eller redskap til formidling av Guds ord. Han oppfordrer til sang i gruppene og ved sammenkomster.

Misjonsbefalingen, vitnesbyrdet om Jesus og korset var det som skulle fortelles til nye mennesker. Ofte gikk dette gjennom familienettverk og bekjentskapskrets.

Husk at på denne tiden fantes ikke så sterke fordommer mot kristne, som i dag. Folket var åpnere. De trengte ikke lokke og lure folk på møter slik som i dag. Det ville være utenkelig at Paulus skulle introdusere en lovsangspraksis. I så fall, hvorfor beskriver han ikke det? Paulus så jo overalt, etter frukter av troen?

Paulus taler mest om bønn som en privatsak. Den enkeltes samtale med Gud. Felles bønn ble knyttet til nød, trengsel, sykdom – noe som alltid vil være hos kristne. «De eldste» hadde spesiell autoritet. Paulus oppmuntret til å be, for og med hverandre. Han selv ba om forbønn.

Han oppmuntret til forbønn for land og konger og politikere. Egne bønnemøter ser vi ikke som noen praksis, skjønt det helt sikkert var vanlig.

Hvorfor oppmuntret ikke Paulus menighetene til helbredelsessammenkomster? Jo, fordi Paulus hadde lest og var ekspert i Det gamle testamentet.

Her finner vi at David, Abraham, Noah, Daniel, gudfryktige konger og så videre, alle hadde de god helse. De trengte ikke mase på Gud og drive med forbønnshandlinger. Det var gudsfrykten og livsstilen som avgjorde om Gud velsignet folket med god helse.

Moses beskriver hvordan Gud skulle avvende sykdom fra israelittene, og heller legge sykdom på deres fiender. Det trengtes ingen bønn, om folket ville holde seg til sin Gud. Likedan med David, så sier han at Herren er med han, og hegner omkring hans helse.

God helse var en lovnad for patriarkene som fryktet Gud, og dette visste Paulus. Hysteriske bønnemøter og prestisje og prestasjonskristendom var ingen løsning, og lovet ingen helbredelse.

Paulus toner ned bruk av nådegaver. Paulus så etter åndens frukter, frukter av et liv med Jesus og den hellige Ånd. Nådegavebruken har ingen stor plass i Paulus brever, den er knapt nevnt. Det Paulus spør etter er kjærlighet, nåde, fred, langmodighet, ­utholdenhet og slike ting.

Paulus spør etter anstendighet, ærbødighet, gode gjerninger, å hjelpe enker og faderløse og tilsvarende hellighet, innenfor menigheten i første rekke. Han etterspør ro og orden i menighetene. Han spør etter saltet og lyset i denne verden – er vi det?