«De så så lykkelige ut, selv om de var fattige»
Det var nærliggende å sende opp en bønn for alle disse som lever under uverdige forhold. Og en bønn for alle oss som tenker mer på å kjøpe hytte og planlegge en ferie, enn å dele.
Er utsagnet helt feil? Ja! Idealisering av fattigdom er feil. Vi må aldri lage soveputer for oss som har så altfor mye som vi ikke deler!
Men jeg vil likevel problematisere litt rundt lykke og motstandsdyktighet i lys av Verdensdagen for mental helse 10. oktober.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg husker jeg for noen år siden gikk igjennom et uteliggersamfunn i Gamle Delhi. Det var kvelding, solen gikk ned og gav et rødlilla lys som speilet seg i terrakottaveggene til The Red Fort.
På en grotesk, men forunderlig måte, var det en idyllisk stemning med matlagning, unger som lekte, tydelig tegn på omsorg og fine samtaler. Dette var livet deres. De gjorde det beste de kunne ut av det. Og nøt tydeligvis en vakker kveld der det verken regnet, var for varmt eller for kaldt. Alle har vi behov for litt lykke, og hvem er jeg til å dømme at dette ikke var en god kveld?
Og samtidig skrek urettferdigheten mot meg! Det var nærliggende å sende opp en bønn for alle disse som lever under uverdige forhold. Og en bønn for alle oss som tenker mer på å kjøpe hytte og planlegge en ferie, enn å dele.
For verden er full av paradokser. De blir tydeligere og flere når verden blir mer globalisert. Mange takler ikke dette, og vi får polariserte samfunn, skyttegrav-kommunikasjon og forsvarstaler. Og jeg tenker at vi som forfekter at vi må dele og kjempe mot urettferdighet, må også vurdere vår kommunikasjonsevne.
Vi har heller ikke funnet svaret. Kanskje hadde vi sett nye løsninger hvis vi var mer nysgjerrig på hva som ligger bak andres meninger.
Vi drømmer om en perfekt verden, men det vil den aldri bli. Kan det være at vi kan lære av de som har mindre enn oss? Kan det være at det ligger en kraft i å forsone seg, som vi har glemt i all vår velstand og higen etter rettferdighet for oss selv og vår neste?
Kan det finnes et både-og-svar der de sterkeste blant oss tåler mer og dermed utfordres mer til rettferdighet, men at vi også må tåle de som ikke tåler?
HimalPartner har i etterkant av borgerkrigen i Nepal støttet et freds- og forsoningsarbeid der forskjellige landsbyer, kirker, trossamfunn og for eksempel enkegrupper ble tilbudt å delta i dype og vare forsoningsprosesser.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I den kollektive prosessen ble man tilbudt veiledning til den vanskelige helingen som ligger i å tilgi og dermed få slippe bitterhet. Og for mange blir det frigjørende når man forsoner seg med ofte dyp urettferdighet. Er dette en mostandsdyktighet vi bør lære noe av?
