KULTUR: Kari Veiteberg må gjerne si at Pontoppidans form ikke er i pakt med den kulturen de unge ­vokser opp i. (...) Men fra denne kritiske vurderingen er det et langt skritt til å problematisere hans tenkning om trosopplæringens innhold og målsetting, skriver Egil Sjaastad.

Trosopplæringens egenart

Da blir trosopplæringen ikke mer enn allmennetisk refleksjon sammen med de unge, eller undring over livets mysterier sammen med dem.

Nylig skrev jeg et stykke omforkynnelsens egenart. Under sin konfirmasjonstale i Slottskapellet aktualiserte biskop Veiteberg spørsmålet omtrosopplæringens egenart. Som bestefar til tre konfirmanter neste år spisset jeg ørene.

Hva skal trosopplæring være? Og hvordan undervise i pakt med dens egenart? Veiteberg viste til en annen biskop som var engasjert av trosopplæring. Erik Pontoppidan (1698–1764).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han skrev en av de viktigste bøkene i vår dansk-norske lutherske kirkes historie:Sannhet til gudfryktighet (1737). Veiteberg tok et oppgjør med denne boken. I dag tenker vi helt annerledes om trosopplæring enn Pontoppidan, mente hun.

La meg kort løfte fram tre momenter som aktualiseres når vi drøfter trosopplæring:

1) Trosopplæringens innhold. Allerede tittelen på Pontoppidans bok viser litt av hans tankegang. De unge skal læresannheter. «En ordentlig, grundig og tilstrekkelig innsikt i kristendommens grunnsannheter burde jo være det høyeste mål å strebe mot ...», sier han i forordet.

Dette forutsetter at kristendommen har et kunnskapsinnhold som kan uttrykkes i klare ord. Samtidig signaliserer Pontoppidans uttrykk «gudfryktighet» at det dreier seg om mer enn teori. Kunnskapen, sannhetene, har nemlig en virkning i livet. Gudsfrykt er et samlebegrep for et kristent trosliv og dets virkninger på livsholdningene.

Pontoppidan ville formidle noe de unge ikke uten videre visste fra før. De skulle presenteres for det, utfordres av det og merke Åndens virkning gjennom det. Slik tenkte han.

Før jeg sluttet på Fjellhaug i vår skrev jeg et hefte som fikk undertittelen «Trosopplæringfor og med barn og unge». Pontoppidan mente at trosopplæring var å gi de unge noe de ikke selv kunne tenke seg til. Han la altså vekten på preposisjonen «for». Han ønsket ikke å gi de unge noen kristendom «light». Nei, de skulle grunnfestes i sannheten så de kunne stå fast i livets stormer.

2) Trosopplæringens form. Pontoppidan valgte spørsmål-/svar-metoden. Så langt fulgte Veiteberg sin forgjenger. Konfirmantundervisningen må ta opp spørsmål som setter de unge inn i tenkeboksen.

Men så kommer en vesentlig forskjell: Pontoppidan var opptatt med spørsmål som aktualiserer «grunnsannhetene». Hans pedagogiske utgangspunkt var Luthers lille katekisme. Den tematiserer nettopp disse sannhetene, og Pontoppidan ville med dette utgangspunkt gi en «kortfattet, klar, oversiktlig og rett framstilling av kristendommens grunnsannheter».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men selv om dette er objektiv kunnskap som kommer til de unge utenfra, må vi ta hensyn til de unges ståsted. Pontoppidan var altså ikke helt fremmed for trosopplæring «med» den unge: «Her er nemlig mange hensyn å ta. En må ikke forsynde seg mot de unges huskeevne ved å være vidløftig, mot deres fatteevne ved å være uklar, og en må ­heller ikke ødelegge læresammen­hengen ved å bruke gal rekkefølge, eller støte an mot ­naturlig språkbruk ved kunstige og tvungne uttrykksmåter», sier Pontoppidan.

Her nærmer han seg Veitebergs poeng: At de unge må involveres i prosessen. Likevel er forskjellen stor: Pontoppidan viker nemlig ikke tilbake for å utfordre de unge med kunnskapsstoff de i utgangspunktetikke hadde vist interesse for. Trosopplæringen skal presentere noe de må lære – enten de spør etter det eller ikke.

Dermed viser han at trosopplæringens «for de unge» må få legge et grunnlag, slik at trosopplæring «med de unge» virkelig blir kristendomsopplæring.

I lang tid har etikken nå hatt en stor plass i trosopplæringen. Slik blir det lett om idealene Veiteberg ga uttrykk for, får forkjørsrett. De unge er opptatt med trendene i samtiden, naturlig nok. Ofte er dette viktige ting, la det være sagt. Naturvern, klima, sosiale forhold – alt dette hører med. Pontoppidan var selv naturvitenskapsmann og samtidsforsker og ikke uten sans for den slags. Men katekismens helhetsforståelse av kristendommen kommer aldri til sin rett hvis ikke de fundamentale spørsmålene kommer på plass. Da blir trosopplæringen ikke mer enn allmennetisk refleksjon sammen med de unge, eller undring over livets mysterier sammen med dem. Pontoppidan valgte altså spørsmål/svar-metoden for å sikre dette og samtidig involvere de unge i refleksjonene.

3) Trosopplæringens mål.Målsettingen for trosopplæringen var hos Pontoppidan preget av pietismens fokus. Hans første spørsmål lød: «Kjære barn, vil du gjerne være lykkelig på jorden og salig i himmelen?»

Jeg har vært på flere konfirmasjonsgudstjenester gjennom årene. Ofte har jeg tenkt: «Dette er flinke trosopplærere, rent kommunikativt. De har god kontakt med de unge, med deres verden og deres spørsmål. Men målsettingen … blir ikke den svært dennesidig? Kanskje er jeg for kritisk, men jeg har flere ganger tenkt at omtalen av dåpen er det eneste som aktualiserer spørsmålet om frelse og evig liv.

Skjønt heller ikke dette tema utfoldes slik apostlene gjorde. Dåpen tar oss ut av mørkets makt, heter det, ofte uten at syndens skyld konkretiseres – slik apostlene gjorde det (Apg 2:38). Fokus forøvrig er på mellom-menneskelig godhet og på selvbilde og på at «du er verdifull» – på skapelsens plan.

Viktige spørsmål, men hvor er det viktigste?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi lever i en sekularisert tid med mye kroppspress og mange inntrykk som presser på fra trendene i ungdomskulturen, film og sosiale medier. Alt dette må tas opp. Ja, det er mulig å gå andre veier enn Pontoppidan uten å svikte budskapet.

For slikt kan i vår tid bli trappen inn til kristendommen for mange unge. De merker relevansen i stoffet de tar opp. Men det som Pontoppidan mente var defundamentale spørsmålene, kommer i skyggen for tema alle mennesker av god vilje er opptatt med.

Hvis målsettingen ikke setter spørsmålet om frelse som nr. 1 på dagsorden, blir dåpsbefalingen med dens påfølgende opplæringsbefaling i virkeligheten ikke ivaretatt. Han som bød oss å drive dåpsopplæring, kom til verden, ikke først og fremst for å lære oss god samfunnsmoral (jo, det også), men for å frelse syndere (1 Tim 1:15).

Veiteberg må gjerne si at Pontoppidans form ikke er i pakt med den kulturen de unge vokser opp i. Puggingen var forresten et problem hele den tiden Pontoppidans forklaring var i bruk. Men fra denne kritiske vurderingen er det et langt skritt til å problematisere hans tenkning om trosopplæringens innhold og målsetting. Og Pontoppidans bevisste vilje til å tenke trosopplæring «for de unge», som autoritativ basis for «trosopplæring med de unge», er kanskje i det lange løp ikke til å riste på hodet av.

En konfirmasjonstale kan ikke utdype alle forhold når det gjelder trosopplæring. Det sier seg selv. Men måten Pontoppidan ble omtalt på i Slottskapellet, burde ha skape en debatt om innhold, form og målsetting. Det er det behov for.