Er vi barmhjertige?
Er det rom for nederlag, svikt, og svakhet blant oss kristne? Eller tør vi faktisk ikke være ærlige om uregelmessigheter i våre liv av frykt for ikke å bli forstått - men fordømt?
Dagen intervjuer 23. august David Bennett, under overskriften «ber om litt mer nåde». Bennett er evangelist og doktorgradsstipendiat - og homofil som lever i sølibat.
Han sier: «Noe av det jeg virkelig savner med det homofile miljøet er at jeg kunne være nesten absolutt ærlig om hva som helst av mine feiltrinn, svakheter eller prosesser jeg gikk gjennom. Folk ville enten si:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Ja, jeg vet hvordan det er» eller ha en reaksjon, men samtidig gi aksept. (...) Med kristne er jeg hele tiden bekymret for at de skal bruke mine svakheter mot meg og forsøke å fordømme meg. Jeg er ofte redd for kristne, ikke sekulære. Vi har en tendens til å ville fordømme andre, og ta dem mens de er svake.»
Hvis dette virkelig stemmer, er det svært tankevekkende, og det reiser ransakende spørsmål: Er det rom for nederlag, svikt, og svakhet blant oss kristne? Eller tør vi faktisk ikke være ærlige om uregelmessigheter i våre liv av frykt for ikke å bli forstått - men fordømt?
Viser vi forståelse for at det faktisk ikke er alt vi kan forstå i andres liv? Bruker vi medkristnes svakhet mot dem, tar dem mens de er svake, og gjør vurderinger av dem der vi selv hever oss på et høyere nivå?
Når ikke-kristne anklager oss for å mene at vi er bedre enn andre, benekter vi det. Men kan det likevel være noe i at vi har framelsket en kultur der menneskelig svakhet, uregelmessigheter og nederlag ikke gis rom for, på en slik måte at nåde og barmhjertighet i praksis har trange kår?
Hvordan møtte Jesus mennesker? Han var mild med alle svake, feilende og ærlige mennesker, men strengt mot de som mente seg å være i en god posisjon til å vurdere andre.
Fredrik Wisløff skriver: «Det er ingen mennesker jeg føler meg mindre tiltrukket av enn de fullkomne». For: «I fullkommenheten er det ingen vekst.» Her er «ingen erkjennelse av at målet er langt borte, ingen innrømmelse av egen utilstrekkelighet. Derfor betyr fullkommenhet i virkeligheten stagnasjon. Og intet er mindre tiltrekkende enn mennesker som har stagnert.» Og Luther sier: Den som hever seg en hårsbredd over den dypest falne er i stor åndelig fare.
Vi skal i det kristne fellesskapet snakke sant. Det som er ugreit skal ikke skubbes under teppet. Men når vi møter uregelmessigheter hos hverandre - er vi fylt med Jesu barmhjertighet? Om vier det, vil vi først og fremst anerkjenne og bekrefte, samme hva noen er, eller har gjort.
Som en kvinne sa til meg som hadde opplevd seg vondt behandlet av medkristne: «Det spiller ingen rolle om jeg har drept noen eller vært årsak til at 20 ekteskap gikk i stykker. Uansett trenger jeg å bli møtt med nåde.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Viktigere enn det glattpolerte og feilfrie kristenliv bør være ærlighet, ydmykhet og nåde.
Bennett uttaler: «I øyeblikk der Den hellige ånd beveger seg, har nok kirken en radikal følelse av inkludering og forskjellighet, men så mister en det.» Har vi som kristne mistet det barmhjertige sinnelag?
