En renselsestid

Ved å sette oss inn i enkeltskjebnene forstår vi bedre at et oppgjør med gamle, satte mønstre – med syndsstrukturer, som pave Johannes Paul II kalte det – er nødvendig.

Vi kan ikke unngå å legge merke til det: Vår tids mennesker må forholde seg til utfordringer som angår alle på kloden: De fleste ser kanskje først og fremst miljøødeleggelsene (klima, plastavfall, forurensning) som den mest skremmende utfordringen, men vi har også overgrepsproblematikken (både i kirkesamfunn og i det sivile samfunn), korrupsjonen blant politikere og personer i ansvarsstillinger, urettferdig fordeling av goder, menneskehandel, kriger og sosial urett som fremtvinger flyktningstrømmer og store migrasjonsbølger.

De siste ukene har jeg møtt mange som opplever det som overveldende å måtte forholde seg til alle medieoppslagene om disse forholdene. Prosessene der alt vårt menneskelige søppel – i materiell og åndelig forstand – avdekkes, kan føles brutale.

De aller fleste av oss som er voksne har på forskjellige måter bidratt til elendigheten – sløst med naturressurser, oversett personer som trengte hjelp, grafset grådig til oss, brukt og kastet mer enn vi hadde rett til, tråkket verbalt eller fysisk over andres grenser, unnlatt å gjøre det gode som sto i vår makt, bedratt medmennesker eller myndigheter, og så videre.

Det kan gi dyp angst å se våre egne tilkortkommenheter blottstilt av konsekvensene de har for hele menneskeheten.

Samtidig kan en slik «sannhetens time» verden nå gjennomlever lede til noe konstruktivt: I det øyeblikk vi blir klar over følgene av våre forsømmelser og illgjerninger, gir Gud oss samtidig muligheten til å oppdage botemidlene.

Det blir åpenbart hvorfor hvert eneste menneske må møtes med den største ærefrykt, fra unnfangelse til naturlig død; hvorfor hele skaperverket må forvaltes med den største omsorg – for «alt henger sammen», som pave Frans skriver i sitt humanøkologiske rundskriv Laudato Si’; hvorfor kyskhet i menneskelige relasjoner er et gode for alle, og ikke et hinder for vår utfoldelse; hvorfor en nøktern livsstil bidrar til større rettferdighet; hvorfor en giverkultur skaper større menneskelig vekst enn profittjag; hvorfor ydmykhet er den beste motgift mot maktsyke og hovmod.

Parallelt forstår vi at ved å solidarisere oss med ofrene for situasjonene nevnt over – ofre for miljøsynder, for vold og overgrep, for hensynsløs behandling; ofre for kriger og urett – får vi en nøkkel til innsikt og handling. Ved å sette oss inn i enkeltskjebnene forstår vi bedre at et oppgjør med gamle, satte mønstre – med syndsstrukturer, som pave Johannes Paul II kalte det – er nødvendig. Da kan vi vende om, be Gud og medmennesker oppriktig om tilgivelse, begynne en ny livsførsel.

Som pave Frans sier i Laudato Sí’: I denne dype, indre omvendelsen den økologiske krisen kaller oss til, forlater Gud oss aldri. Han elsker oss og gir oss lys til å finne nye veier.