PROTESTER: Å undersøke barns omsorgssituasjon på en god og betryggende måte uten at det noen ganger utløser protester, ­reaksjoner og kritikk mener jeg vanskelig lar seg gjøre, skriver Åshild Sande.

Dagens redaktør sår mistillit til barnevernet

Etter min mening sår Dagen-redaktøren mistillit til barnevernet gjennom sine uttalelser, heller enn det han sier er viktig: Å bygge tillit.

Christoffer Gjerstad Kihle ble kjent etter sin død. Han døde­ i 2005, 8 år gammel, etter­ vold fra sin stefar. Og etter at hans mor unnlot å avverge volden­. ­Rettsmedisinere mente de fant mønster fra tapeten på ­Christoffers barnerom i hode­bunnen hans, at han var blitt slengt i veggen med full kraft.

Mange forstod mer om hva som foregår av vold mot barn etter «Christoffer-saken». De forstod at voldens natur er at den er skjult. At barn sjelden forteller rett ut hva som skjer, fordi det er deres trygghetspersoner som samtidig er deres skremmende voldsutøvere. Mange forstod at voksne hjelpere ofte rygger unna. Når sykehuspersonale for eksempel ser skrammer og sår vil de helst at det skal være riktig det omsorgspersonene forteller.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Om gutten som falt, som er så urolig og impulsiv, som muligens kan ha ADHD... Ikke fordi sykehuspersonale, eller andre hjelpere, er slemme personer. Men fordi voksnes ord og argumenter så lett blir oppfattet, gjenkjent og trodd. Mens barna ofte er tause, redde og forvirret.

Når et barn ikke lever lenger og dødsårsaken ikke er åpenbar, gransker politiet saken. I Christoffers tilfelle endte politiets gransking med fengselsdom til stefar på 8 år og fengselsdom til mor på 1,5 år.

Men hvordan finne ut hva som skjer av vold mot barn mens det skjer –eller aller helst: før det skjer? Jeg ble oppringt av en lege en gang da jeg jobbet som saksbehandler i barnevernet. Legen var bekymret. Det var noen merker, det var noe som ikke stemte med det mor sa, han var usikker, men...

Denne gangen endte historien med at det med stor sannsynlighet ikke hadde vært utøvd vold og barnevernet kunne etter hvert trekke seg ut av familien. Men prosessen fram dit gikk gjennom undersøkelser av barnet på sykehus, samtaler og hjemmebesøk.

Jeg husker godt når barnet ble undersøkt på sykehuset mens jeg satt med familien og tok imot deres sjokk, sinne, raseri: Hvordan kunne jeg anklage dem for vold? Hvem trodde jeg at jeg var?

I Norge har barnevernet fått som mandat å finne ut hvordan barn har det, etter å ha fått bekymringsmelding. Hele systemet baseres på plikten (lovmessig og/eller moralsk) til å melde fra om bekymring for barn. Og plikten barnevernet har til å undersøke forholdene.

Hvem er Christoffer? Hvilke ganger er det barn i hans situasjon som sitter der med skrammer og sår foran legen? Hvilke ganger er det mindre alvorlig? Christoffer kan være taus og Christoffers foreldre kan snakke usant.

Christoffers sikkerhet ligger knyttet til at barnevernet får melding ved berettiget uro fra voksne rundt ham. Og at barnevernet håndterer sin undersøkelse slik at hans reelle situasjon blir avdekket.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er en enormt stor maktbruk som ligger i barnevernets mandat. Gjennom 30 års arbeid som saksbehandler og miljøterapeut innen barnevern har jeg ofte kjent på ansvaret som ligger i denne makten. I det som for foreldre kan oppleves som at vi kommer trampende inn i deres intime sfære og stiller spørsmål ved hvordan de håndterer barna sine.

Jeg kan kjenne forståelse for frustrasjonen hos foreldre, besteforeldre og andre. Jeg kan kjenne et stort ønske i meg om at det denne gangen skal vise seg å ikke være så ille – eller at det er en situasjon som kan avhjelpes med gode tiltak. Likevel, mitt mandat har hver gang vært å så godt som mulig kartlegge hvordan akkurat dette barnet har det. Uansett hvilke reaksjoner det utløser hos familie og nettverk rundt omkring.

Redaktør i avisa Dagen skriver i lederartikkel 27.08.19: «De siste årene er barnevernet blitt et problem for Norges omdømme. Det har vært protester og reaksjoner fra mange land og kritiske reportasjer i en rekke medier».

Å undersøke barns omsorgssituasjon på en god og betryggende måte uten at det noen ganger utløser protester, reaksjoner og kritikk mener jeg vanskelig lar seg gjøre. Jeg opplever at det ligger i selve barnevernets mandat at dette kan oppleves krenkende for de voksne det gjelder.

Hvis vi ikke da skal jobbe slik det en del ganger ble jobbet i norsk barnevern fra 50-tallet og utover. En mann jeg ble kjent med fortalte at han som barn på slutten av 50-tallet ble kraftig slått av sin far og at en nabo meldte fra til barnevernet. Barnevernet kontaktet far og la fram anklagene, faren ble rasende.

«Men hva skjedde etterpå?» spurte jeg og svaret var «Vi flyttet til et sted der det var langt til nærmeste nabo». En kommune – eller et land – sitt omdømme kan være bra når barnevernsaker legges bort etter sterke reaksjoner. Men barna trenger likevel ikke å ha det bra.

Mitt poeng er ikke at barnevernet ikke gjør feil – det er mennesker som jobber der og som gjør feil. Men dette menneskelige systemet –barnevernet – er likevel det beste vi har for å sikre barn fra vold. Barneombudet gikk 21.08.19 ut og oppfordret ledere i kristne organisasjoner til i større grad å melde fra til barnevernet ved bekymring.

Denne oppfordringen kommenterte redaktør i Dagen slik: «For dem som er redde for barnevernet, er det neppe beroligende hvis også menigheter og andre frivillige organisasjoner skal melde mer». Men hva med dem som er totalt avhengig av barnevernet? Hva med Christoffer, som kan gå i speider'n eller delta i barnekoret?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Barnevern-feltet er komplekst. Så tungt når barn lider eller kanskje lider. Så gledelig når barns situasjon endres i positiv retning. Etter min mening sår Dagen-redaktøren mistillit til barnevernet gjennom sine uttalelser, heller enn det han sier er viktig: Å bygge tillit. Det siste er jeg enig i trengs mye mer av!

Så kan det være ulike måter å organisere barnevernet på i framtiden som er fornuftige, kompetanse kan økes og samarbeid bedres. Men man kan ikke vente med å håndtere situasjonen til de barna som akkurat nå lider under foreldres vold – eller kanskje lider under foreldres vold.

På Christoffer sin s kole hadde de i februar 2005 bestemt seg for at de, etter lang tid med bekymring, skulle melde saken til barnevernet, de skulle bare gjennomføre et siste møte med mor og med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling). Dagen før dette siste møtet døde gutten.

Les også
Norge bør vurdere å endre barnevernet
Les også
Avisa Dagen og barnevernet
Les også
Ber kristenledere melde til barnevernetVold mot barn