Følg Jesus ut på fortauet, også når det krymper seg inni deg

Jeg sitter igjen med at han som er opphavet, som tilgir, gjenoppretter og gir evig liv, han ledet oss ut på fortauet for å gi en smak av ham

De siste dagene har vært fullstappet av inntrykk. Smil. Klemmer. Utskjellinger. Undringer. Takknemlighet. Tårer. Begeistring. Sammen med menighetsfamilien min, Norkirken Kristiansand, og en gjeng besøkende latviere og tsjekkere har vi hatt åpent bedehus gjennom fadderuken.

Hver kveld og natt har hundrevis av studenter valfartet forbi bedehuset på vei til og fra byen. Vi har båret bord og stoler ut på fortauet, delt ut vafler, kaffe og vann til langt på natt, ønsket nye studenter velkommen til byen og hatt mange dype samtaler.

Inntrykkene har satt spor. Jeg blir ydmyk når jeg tenker på at mennesker har delt sine innerste tanker, sine dypeste undringer, sine mest smertefulle opplevelser. Jeg føler meg liten og sterk samtidig. Oppmuntret og knust. Nedbrutt og håpefull. Kontraster.

Livet er sårbart. Vi er sårbare. Og midt i alt det – tenk å få peke på ham som er livets opphav. Som tilgir og leder til tilgivelse. Gjenoppretter. Gir evig liv. Hadde jeg stått der i Dronningens gate i Kristiansand uten å vite om det Jesus har gjort og gjør.

Hadde jeg stått der og hørt og sett alt det jeg har den siste uka. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Da hadde jeg bare vært nedbrutt. Nå får jeg samtidig som jeg kjenner det gjør vondt, også glede meg. Det er håp.

Hvorfor gjorde vi det? Hvorfor kom en gjeng latviere til Norge for å dele ut vafler? Spørsmålet fikk jeg mange ganger. Jeg måtte tenke litt. Vi hadde ikke planlagt å begynne med det, det bare skjedde. Et resultat av flere gudfeldigheter under fjorårets fadderuke.

Jeg sitter igjen med at han som er opphavet, som tilgir, gjenoppretter og gir evig liv, han ledet oss ut på fortauet for å gi en smak av ham. Om det så var et glass vann og et smil på vei hjem, en mulighet til å finne ut mer om hvem Jesus er, eller få lov til å fortelle om det som smerter.

Det underlige, eller kanskje egentlig ikke så underlige, er at midt mellom takknemlighet og undring møtte vi også utskjelling. På de samme fortausteinene som jeg nettopp hadde grått sammen med en student som delte sine dype smerter, strømmet nå sinnet. Mørkemenn. Ødeleggende for samfunnet. Forhistorisk. Fordømmende. Abort. Homofili. Helvete. Det krymper seg inni meg i slike samtaler.

Jeg har mest lyst til å løpe og gjemme meg, men jeg står der. Jeg har lyst til å bli sint tilbake, jeg prøver å ikke være det. Jeg tror mange som leser dette kan kjenne seg igjen. Vi har mest lyst til å unngå slike samtaler. Holde oss langt unna muligheten for at de kommer. Jeg er glad jeg ikke gjorde det den kvelden. Da hadde jeg heller ikke fått grått sammen med studenten som fikk dele sine dypeste smerter.

Og så har jeg reflektert litt. Og greia er dette: Jeg forstår ham. Han som ble sint. Han lever midt i et samfunn som har tanker og verdier som på en del punkt kræsjer veldig med det bibelske verdensbilde.

Samfunnet vårt har også medier som jevnlig gir mer eller mindre unyanserte fremstillinger av hva kristne tror og hvorfor vi gjør det. Og i det samfunnet er det mennesker som i våre kristne sammenhenger har opplevd å bli møtt med sannhet (av og til også usannheter) uten kjærlighet.

Det er forståelig at mennesker blir sinte på oss, og det er det viktig at vi tar med oss. For realiteten er at det sannsynligvis ikke kommer til å bli mindre angrep i tiden som kommer. Hverken i media, på arbeidsplasser eller i samtaler på tomannshånd. Da har vi et valg. Et valg om hvordan vi møter det.

Poenget mitt med det jeg skriver er å utfordre oss til å følge Jesus ut på fortauet. Hvor det enn måtte være for deg.

Følge ham dit, søke å møte mennesker slik han møtte dem. Følge ham dit til tross for at du sannsynligvis vil oppleve at noen angriper deg og det du tror på. For Jesus setter mennesker fri. Og du og jeg er kalt til å vitne om det.