Finansiere våre fiender?

Trenger vi Partiet De Kristne? Proposisjonen om den nye trossamfunnsloven som barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad i juni sendte til Stortinget gir en god anledning til å diskutere det spørsmålet.

Endringene fra den nåværende loven om trossamfunn er i realiteten langt større enn debatten tyder på, og som vanlig er det i detaljene vi finner de prinsipielle endringene og mye av det ideologiske sprengstoffet må vi til proposisjonen for å finne.

Først av alt bærer proposisjonen preg av en nesegrus beundring for alt som handler om religion. Det er ikke måte på hvor viktig religionen er for samfunnet, uansett hvilken valør den kommer i, og det er det selvfølgelig lov å mene, men det er grunn til å vurdere kompetansenivået når departementet kan hevde følgende:

«Representanter for ulike livssyn kan bli enige om felles samhandlingsprinsipper. Et eksempel på dette er menneskerettighetene. Menneskerettighetene kan begrunnes ut i fra ulike tros- eller livssynsmessige tradisjoner, men likevel fungere som fundamentale samhandlingsprinsipper globalt og lokalt.»

Jeg tar for gitt at KrF vet at muslimske stater ikke anerkjenner de tradisjonelle menneskerettighetene. I Kairo-erklæringen (1991) samlet de seg om et sett med egne individuelle og kollektive menneskerettigheter, samtidig som landene understreket at menneskerettighetene skal være underordnet islamsk lov (sharia).

Det er, for å si det forsiktig, vanskelig å finne noe som forener den kristne kulturtradisjonen med islam, den overlappende konsensus er en myte. Denne omfavnelsen av alle religioner er da også et av de store paradigmeskiftene i norsk religionspolitikk. I den nåværende loven om trossamfunn tar man nemlig høyde for at en religion kan være i strid vår rettsoppfatning, og når religioner med «si lære eller sitt arbeid kjem i strid med rett og moral», får de ikke lov å registrere seg som trossamfunn.

Dette kan nok kalles en sovende lov, men teksten finnes der, og har fram til nå gitt våre myndigheter en rettslig mulighet til å vurdere etikken i de ulike religioner. Den viser at daværende lovgivere visste at det var kvalitative forskjeller på religioner.

Nå snakkes det ikke lenger om religioners lære, men om hva trossamfunngjør, hvilket er noe helt annet, for det er nå slik at det er sjeldent at trossamfunn handler, det er som regel dets medlemmer som gjør det, og det er avgjørende for utbetaling av støtte. Det viktigste grunnlaget for å nekte noen tilskudd etter det nye lovforslaget er nemlig i realiteten diskriminering, ikke moral:

«Dersom et tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, kan samfunnet nektes tilskudd eller tilskudd kan avkortes. Tilskudd kan også nektes eller avkortes dersom samfunnet oppfordrer eller gir støtte til krenkelser som er nevnt i dette leddet.»

Det å koble utøvelse av vold, tvang og trusler opp mot et trossamfunn er svært vanskelig. Vi får alltid vite at det er enkeltmedlemmer som handler, og da selvfølgelig i strid med trossamfunnets holdning. Det avgjørende er derfor at den finansielle støtten kobles opp mot diskrimineringslovgivningen, noe som det er grunn til å tro bare vil ramme kristne trossamfunn. Ettersom diskriminering finner sted på organisasjonsnivå, rammer dette kravet i praksis bare ved ansettelser eller undervisning på skoler og lignende.

Slike strukturelle handlinger finner sted blant troende som bygger organisasjoner, det handler om en tro som mener noe er sant eller ei, og som dermed finner noen kvalifisert for tjeneste, andre ikke. Kristendommen bryter med den moderne forståelsen av diskriminering. Det moderne mennesket krenkes over en Gud som tar avstand fra våre valg dersom de leder oss bort fra ham, og proposisjonen avviser derfor sannheten som utgangspunkt for tenkningen om religioner. Men det viser også forskjellen på dagens KrF og PDK.

Denne frykten for sannheten gir seg også noen bisarre utslag, for det er ikke bare religioner som forstås i et slikt perspektiv. Heller ikke vårt eget demokrati får vi lov til å forsvare, Departementet mener at en prinsipielt sett ikke bør kreve at «det enkelte tros- og livssynssamfunnet positivt understøtter eller fremmer slike demokratiske verdier som vårt samfunn bygger på, som vilkår for tilskudd.»

Departementet ber oss i realiteten slutte å kjempe for demokratiets ånd, vår åndelige fattigdom gjør oss blinde for andre religioners destruktive krefter, vi får rett og slett ikke lov til å prioritere det vi vet er sant. Det er multikulturalisme i praksis.

Vi glemmer at troen på sannhet, likeverd og menneskets frie vilje, kristendommens viktigste gaver til politisk tenkning, er demokratiets grunnsteiner, men dagens regime inviterer anti-demokratiske krefter som står i en diametral posisjon til denne fundamentale forståelsen av mennesket.

PDK ser det som ønskelig at trossamfunn blir mindre avhengige av statlig støtte, og vil redusere, og på sikt fjerne, tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Vi finner det dypt uansvarlig å finansiere trossamfunn vi vet vil ødelegge samfunnet vårt, vi kan ikke i toleransens navn inkludere dem som vil utslette det vi tror på.