FORKYNNER: Alv Magnus.

Alv Magnus og biskopen

Biskopen anklager Alv Magnus på beste innleggsside i Dagen for å sette seg i Guds sted og avgi dom til dem som tenker annerledes enn han selv.

Den aktuelle prekenen er gjengitt i Dagen torsdag 15. august.

Der har biskopen satt i kursiv det som opprører ham, blant annet:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Hva skal vi mene om dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje? Er det noe mindre enn skandaløst at man fra kirkens ledelse er villige til å omdefinere ekteskapet? Løsrive det fra dets biologiske ramme? Guds første institusjon! Er ikke det en hån mot Gud? Og er ikke det en ugjerning mot mennesker? Man lokker mennesker på avveie så de står i fare for å miste hjemstavnsretten til Guds rike. Det er ikke kjærlighet, men sentimentalitet.»

Her har Magnus sagt seg lei for at han som gjestetaler uttalte seg anklagende mot kirkens ledelse (riktig nok som medlem av samme kirke), men fastholder innholdet. Det siste faller biskopen tungt for brystet, og han anklager Magnus for at det er «de som mener og er annerledes enn Magnus som sendes til helvete – hvis de ikke omvender seg og mener og blir som ham. I en slik type forkynnelse står predikanten trygt plassert i en ren og fin hveteåker, og ser ugresset alle andre steder

Dette er falskt vitnesbyrd om Alv Magnus. Han er meget nøye med ikke å fremme egne meninger og dømmer ikke omgivelsene ut fra dem. Det han gjør, er å lese Skriften som det står, også det Paulus skriver om i 1.Kor 6. Her handler det ikke om legning, men om handlinger som gjør at en ikke kan arve Guds Rike.

I Magnus’ preken går det klart fram at det er handlingen og ubibelsk forkynnelse som er problemet. Hadde det ikke vært mer realt av biskopen å anklage Paulus for å ta Guds dommersete, og si rett ut at han ikke er enig med Paulus? Men da faller jo hans anklage tilbake på han selv, de som ikke er enige med biskopen, kan ikke få talerstol i Den norske kirke.

Så kommer biskopen med en formaning: «Også Alv Magnus, som biskoper og generalsekretærer, er en åker der hvete og ugress vokser og gror samtidig. Det er derfor vi har behov for Guds nåde hver eneste dag. Vi er samtidig synder og rettferdig – rettferdiggjort av Guds verk i Jesus Kristus». Alv er seg meget bevisst sitt behov av Guds nåde.

Han ikke bare bekjenner sin synd, han vender seg også fra den. Han er dermed ikke ovenfra og ned når han kaller de som lever i det Guds ord kaller synd, til omvendelse - og til å ta imot den nåde som bare de har glede av som erkjenner sin skyld. Han står ved vår side og kan ta Jesus ord til sine: «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer».

Det Magnus gjør i sin preken kan illustreres på en enkel måte: Jeg kan fortelle en råkjører at å kjøre for fort er å bryte loven, og at konsekvensen er fartsbot og mulig inndraging av førerkort. Avsier jeg da dom over råkjøreren, eller advarer jeg ham? Har jeg en dømmende holdning, eller kan jeg det være at jeg viser omsorg for at råkjøreren skal slippe straff, og for andre trafikanter, at han ikke skal påføre dem og skade?

Alv Magnus forteller i sin preken at å bryte med Guds lov har en konsekvens. Betyr det at han dømmer dem som sitter i kirken og er skyldige? Les hans prekenmanus uten forutinntatte briller, så får du klart svar: han advarer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han har omsorg for lovbryteren. Han har nidkjærhet for Guds Rike. Han har et engasjement for samfunnet som er i ferd med å forvitre som følge av at Gud forkastes, at det skal være preget av Guds godhet og gode lover. Klarer ikke biskopen å skille mellom dom og omsorg?

Alv Magnus er en mann med gudsfrykt, noe som er sjeldent idag. Han er ekte vare. Han lever det han preker. Han har integritet, han er «hel ved». Jeg kjenner denne hedersmannen meget godt. Som fortrolig kjenner jeg også baksiden av medaljen. Den er så blank og ren som det er mulig å bli for en som er rask til å bekjenne sin synd og vender seg fra den.

Johannes forteller at da er man ikke bare tilgitt, men renset fra all urettferdighet (1. Joh 1:9). Jeg hører aldri at han dømmer annerledes tenkende. Skulle han likevel falle for å gjøre det eller et hvilket som helst fall, går han straks til korset for å omvende seg.

Men jeg hører hans fortvilelse over at kristne ledere underkjenner Guds ords autoritet. Jeg kjenner hans nød for at mennesker skal få et intimt og aktivt samliv med sin Frelser, noe som ikke lar seg gjøre uten at de også tillater ham å være Herre og gi ham råderett over livet. Hans motiv er ikke å dømme, men å vekke dem som går søvndrukne gjennom livet, før det er for sent.

Han er modig nok til å si ifra og å fremheve at det ikke er kristne ledere, han selv inklusiv, som har retten på sannheten, men Sannheten selv, og Hans ord. Det burde han få takk for, ikke anklager og utestengelse.

Det heter at sannheten er det første offer i krig. Faktum er vel at sannheten også er et offer i forfallets tider. Forførelsen kommer først snikende, så «med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunde bli frelst. Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten.» (2.Tes 2:8-12).

Det er ikke noe merkelig ved at noen kan reagere negativt på så sterke ord.

Men kjennskap til sannheten setter en fri. Og det som trygger oss mot forførelse, er ikke åpenhet for sannhet dersom jeg er enig, men en kjærlighet til sannheten som gjør at jeg bøyer meg for den også når jeg selv tenker annerledes.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Alv Magnus har både kjærlighet til sannheten og så stor kjærlighet til Gud, kirken og sine medmennesker at han tør si ifra selv om det koster motbør og kritikk. Om ikke biskopene heier på ham vil jeg tro at Jakob, Jesu kjødelige bror, ville gjort det:

«Mine brødre! Dersom noen iblant dere har faret vill fra sannheten, og en omvender ham, han skal vite at den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder

Kong Salomo undret seg: «Mange roper høyt, hver om sin kjærlighet, men hvem finner vel en trofast mann?» Jeg har funnet en! Han er forbilde for meg.