Tiltrekningskraft

Mon tro om ikke kristentroen ville få en sterkere tiltrekningskraft om vi som kristenfolk begynte å snakke opp Guds kraft og makt til å gripe inn i vår hverdag og gjøre mirakler.

Tiltrekningskraften er sterk. Vi tiltrekkes av menneskers sjarm, utseende og personlighet. Vennskap starter ved at mennesker blir fascinert og tiltrukket av noe godt de ser og som de ønsker å være i nærheten av.

Vi tiltrekkes av miljøer som er positive, som gjør oss lykkelige, som hjelper oss å bruke vårt potensial, som ser oss, og som inspirerer oss til å se et større perspektiv. Vi blir tiltrukket av kirker som hjelper oss å se Gud slik han er, hans rikdom og hans kjærlighet til oss.

Mennesket har til alle tider søkt noe som kan løfte dem og skape positiv forandring i deres liv. Det med dette perspektivet jeg mener vi som kristne i Norge i dag må spørre oss om vi har oss selv å takke for at sjamanisme og nyåndelighet pirrer nordmenns nysgjerrighet?

Framstår norsk kristentro så tannløs, kjedelig og tidstilpasset at den har mistet tiltrekningskraften på åndelig søkende nordmenn? Har vi blitt så opptatt av å bli spiselige i et sekulært og intellektuelt samfunn at vi framstår puslete og defensive?

Det ser ikke ut som det er noe i veien for at moderne nordmenn kan tro på en åndelig verden. Oppmerksomheten rundt prinsessens sjamanist-kjæreste er bare den siste i rekka av fenomener som lokker trauste Ola Nordmann ut i den overnaturlige sfære. Bare man slipper å forholde seg til at noe er sannhet og at troen bør få en konsekvens i måten man lever livet på, ser det ikke ut til at det moderne mennesket har noe imot å bli eksponert for åndelighet.

Vi tror det er viktig for kirken å ta ansvar for at mennesker anno 2019 får kommunisert evangeliet slik at de kan oppleve det relevant i sine liv i dag. Men vi tror ikke det trenger å være noen motsetning mellom dette og de første kristnes innstilling i Jerusalem: «… gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn» (Apg 4,29–30)?

Det er nemlig ikke småtterier vi som troende har blitt betrodd av mandat, løfter og overnaturlig kraft rundt vår vitnetjeneste. «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet» (Mark 16,17–18).

Var det ikke slik ment som det ble sagt? De første kristne tok Jesus på ordet, og han skuffet dem ikke: «Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med» (16,20).

Åpenheten for åndelighet blant folk flest, bør utfordre oss som kirke til å fokusere mer frimodig på Guds allmakt. Vi har en Gud som gjør det klinkende klart i sitt ord at Han både kan og vil gjøre ting ut over vår forstand.

Mon tro om ikke kristentroen ville få en sterkere tiltrekningskraft om vi som kristenfolk begynte å snakke opp Guds kraft og makt til å gripe inn i vår hverdag og gjøre mirakler.