Hva skjer etter valget?

Igjen kan man komme i den situasjonen at oppslutningen blir halvert/sterkt redusert fra ett valg til det neste.
 Det er liten tvil om hva som er årsaken til denne synke-effekten: Det er deltakelsen i en fra før upopulær regjering.
 

Det var valgsendingen etter kommune- og fylkestingsvalget i 2003. Vi som var engasjert i KrF følte vi hadde slitt hele valgkampen. Det hadde ikke vært mulig å komme på banen med politiske saker; alt hadde handlet om en personalsak som strengt tatt ikke hadde noe med politikk å gjøre.

Mixen kristendom og sex, som denne personalsaken langt på vei handlet om, hadde gitt media en tenning som i ettertid må ha fortont seg som nokså pinlig for dem selv.

Så kom valgdagsmålingen, og kamera ble fokusert på KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland. Hun er en person det er lett å lese; så også denne gang. Hva valgdagsmålingen viste, husker jeg ikke, men det var omtrent som det som ble resultatet: 6, 4 prosent.

Det var så å si en halvering i forhold til resultatet to år før, som hadde ligget på 12,4.

Det som videre skjedde, er en kjent historie: Partilederen varslet sin avgang, og det ble innkalt til ekstraordinært landsmøte. Flertallet i den såkalte «havarikommisjonen» som ble satt ned mente håndteringen av personalsaken var årsaken til det elendige resultatet; et mindretall mente det like mye skyldtes regjeringssamarbeidet med Høyre.

Sett i ettertid var resultatet på 6,4 prosent, med unntak av stortingsvalget to år senere, det beste resultatet KrF har hatt siden den gang. I 2005 lå resultatet på 6,8 prosent, i 2017 var det nede på 4,2. Man klarte sperregrensen med et nødskrik. Skulle man få et resultat ved høstens valg der man ser 6-tallet, ville det skape panegyriske reaksjoner.

Ingenting tyder på at så vil skje. Ved måling etter måling har partiet klort seg fast på 2-tallet, med ørsmå avstikkere til 3-tallet og ett og annet brudd med vannskorpa på 4-tallet.

Igjen kan man komme i den situasjonen at oppslutningen blir halvert/sterkt redusert fra ett valg til det neste. Det er liten tvil om hva som er årsaken til denne synke-effekten: Det er deltakelsen i en fra før upopulær regjering.

Det er en deltakelse som ble vedtatt av et landsmøte som var delt så å si på midten, og med en avtale som ble godkjent av et landsstyre som også var delt så å si på midten.

Den sittende partiledelsen forsøker tappert å gi inntrykk av at KrF har fått viktige gjennomslag i denne regjeringen, men dette kan bare være sant i den grad man mener at smuler også er mat.

Man valgte å gi fra seg den maktposisjonen som lå i at man var Stortingets vippe-parti for noe som framstår for de fleste som knapper og glansbilder. Nåværende partileder prøvde å selge inn sitt prosjekt med en påstand om at man hadde en «historisk mulighet» til å få endre abortloven.

Men den endringen man fikk, og der store deler av regjeringens parlamentariske grunnlag måtte brøles på plass, er knapt nok kosmetisk, og i praksis så å si uten betydning. Den er meget treffende blitt beskrevet som at det heretter er greit med tvilling-abort, bare den er godkjent av en nemnd.

Det er dette KrFs historiske kamp mot abort er blitt redusert til. Hvis høstens valgresultat ender et sted på 2- eller 3-tallet, er det nødt til å få konsekvenser, både for partiledelsen og for regjeringsdeltakelsen.

Det siste har allerede vist seg å være et altfor kostbart eksperiment, både når det gjelder velgeroppslutning og troverdighet.

Artikkelforfatteren er tidligere informasjonsmedarbeider og studieforbundsleder i KrF.