DEBATT: «Det er blir trendy å
...
DEBATT: «Det er blir trendy å føle «flyskam». Skam er destruktivt og gir mer selvforakt enn energi. La oss heller snakke om skyld», skriver Beir Hagen Agøy. Illustrasjonsbilde av fly på Gadermoen flyplass. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix
I fokus
Klimahåp
Del
Snakker kirkefolk for lettvint om håp i klimakrisen? «Det viktigste vi som kirker kan bidra med er håp.» Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv har sagt dette eller hørt andre si det.

Kirken må oppmuntre og gi våre barn og barnebarn framtidshåp. Noen ganger blir ordene svulstige, og vi kan si slikt som at fordi Kristus overvant dødskreftene, lever vi i oppstandelsens kraft. Derfor kan vi håndtere klimakrisen. Vi lever i håpet.

Jeg tror fortsatt på dette. Men jeg har merket meg de flakkende blikkene når kirkefolk diskuterer klimakrisen og konkluderer med at det er håp. Som om vi og kloden enten overlever (og det går bra) – eller alt ødelegges. Realiteten er at kloden vil overleve, menneskene også. Men verden vil forandre seg.

Derfor må vi snakke mer om hvordan vi kan håndtere klimaendringene og mindre om hvorvidt krisen ender i håp eller kaos. Både håp- og kaostankegangene passiviserer, for de er umulige å forstå og forholde seg til.

Kirken må være tydeligere, ikke om konkrete politiske virkemidlene – for det overlater vi til politikerne, men vi må snakke klarere om hvilke verdier samfunnet bør styres etter, når vi skal gjennom omfattende endringer i årene framover. Tre eksempler:

Rettferdighet: Klimakrisen er grunnleggende sett resultat av grådig overforbruk av ressursene i den rike del av verden. Det er få ting Bibelen snakker mer om enn rettferdighet og forholdet mellom fattig og rik. Vi løser ikke klimautfordringene om vi lukker øynene for nødvendigheten av en omfattende omfordeling av den globale ressursbruken.

Flere milliarder fattige mennesker må øke forbruket for å få en anstendig levestandard. Nordmenn er blant dem som forsyner seg mest av ressursene. Klimaløsninger i Norge som bygger på fortsatt økonomisk og materiell vekst hos oss er urettferdige.

Alle mennesker har samme rett til å få dekket sine grunnleggende behov, og lista for materielt forbruk må legges der hvor dette kan oppnås. Det er kirkens radikale budskap.

Ansvar: Det er blir trendy å føle «flyskam». Skam er destruktivt og gir mer selvforakt enn energi. La oss heller snakke om skyld. Vi er medskyldige – i betydningen har ansvar – for klimaendringene på grunn av våre reisevaner og materielle forbruk. Skyld kan erkjennes og bearbeides, slik at vi forstå hva vi som må gjøre annerledes.

Kirkens grunnfortelling handler om erkjennelse av skyld og synd, om oppgjør og ny mulighet. Vår utfordring er å vise at dette gir mening, ikke bare i våre personlige liv, men også for fellesskapene vi tilhører. Klimakrisen er menneskeskapt, vi har ansvar for den. Derfor må – og kan – vi gjøre noe med dem. Forandring er mulig. I det ligger håpet.

Demokrati og tillit: Endringene vil kreve personlige valg. Men vi trenger også handlekraftige politikere som handler på vegne av fellesskapet, både nasjonalt og internasjonalt. Kirken må se seg som del av et aktivt sivilsamfunn som forventer at politikerne gjennomfører nødvendige tiltak. Vi må støtte modige politikere. Det haster.

Klimakrisen eskalerer, ulikhetene øker, millioner blir klimaflyktninger. Dette utfordrer demokratiet. Det er lett å hegne om egne interesser. Kirken må fastholde at nestekjærligheten er grensesprengende. Nå trenger vi tillit, fellesskapsløsninger og forpliktende internasjonalt samarbeid.

Kirken skal fastholde håpet. Ikke som en lettvint løsning, men som en påminnelse om at Gud har gitt oss ansvaret for skaperverket og utrustet oss til å ta vare på det. Vi har tilstrekkelig kunnskap om klimaendringene. Vi vet hva som er rett og galt. Nå må vi handle.

klima,flyskam,berit hagen agøy,mellomkirkelig råd,debatt