Gode Gud, finnes du?


Gud, du vet hva klokken er nå. Kan du hjelpe meg å være mindre redd?

Så lenge vi lever kan nesten alt repareres. Min reparasjon går ut på samtaler med Gud og vene medmennesker. Jeg ser på den digitale vekkeklokken på nattbordet mitt hver kveld. Så sier jeg ofte

Det er kanskje et spørsmål mange av oss lurer på. Noen tenker at Gud ikke finnes i det hele tatt. Andre tror og ber så hardt at det nesten gjør vondt. Det har jeg gjort mange ganger, og skuffelsene har noen ganger vært store. Hvorfor hører ikke Gud mine bønner når jeg trenger det som mest?

Jeg har snakket med mange som har sluttet å tro fordi det de så inderlig hadde gjort seg håp om, ikke skjer. Mennesker har de samme ansiktene, de samme hverdagene, trygge rutiner frem og tilbake til jobb. Håp og håpløshet som kommer og går.

Noen ganger vil jeg bare drukne mine sorger i håp, sa en jeg kjenner. Det er ikke så lett for meg om dagen. Jeg føler det som jeg skal dø av håpløshet, avsluttet hun. Det er en skjør verden nå om dagen for jorderike. Barn venter på den dagen bursdager skal bli gode. De venter ved døren før de går inn der de bor, og håper at det vil bli en rolig hverdag i dag. Hvorfor skal vi egentlig tro på en Gud i vår strabasiøse verden? For verden er brutal i blant.

Mitt håp er at barn og unge slipper å grue seg til neste dag. Så vil jeg også si at den første delen av denne kronikken til Dagen måtte stå der den står. Det fordi at min erfaring er at når jeg har fundert lenge nok, så kommer plutselig håpet min vei. Det er noe i emning, sa min mormor. Hun så ustanselig opp mot himmelen når hun var lei seg, eller følte håpløshet. Slik jeg opplever det jobber Gud på jorden for å få oss mennesker til å forstå at Han er der for oss. Vi blir sendt håp og ro når det stormer som verst.

Roen som vi setter vårt håp til og som vi alle lenger etter, kommer ofte sakte inn til våre hjerter. Håpet tilhører ikke hodets tankegang, slik jeg har opplevd det. Det bærer stillheten i hjertene våre, og ikke alt rabaldret og uro som preger verdens hverdager. En dag skal jeg ta på himmelen, tenkte jeg som barn. Her om dagen gjorde jeg det. Gjennom et langt smalt vindu på balkongen min tok jeg på en sky. Det så i alle fall slik ut. Jeg humret og gledet meg over det. En dag vil vi alle kunne ta på skyene, bare vi våger. Det viktigste er at vi ikke begrenser håpet, men lar det komme til oss som en gave.

Min tro er enkel og komplisert: Jeg tror på Gud og det gode, samtidig som jeg ser all forferdelsen i verden. Vi gir Gud skylden for det vi mennesker gjør. Gud vil gi oss fred og ro, sa mormor. Hun snakket også om døden og det og be om trøst og fredelighet. Jeg har oppdaget at mange av mine bønner har blitt hørt.

Og det har gjort at troen min har gått et skritt videre; jeg vet nå at Gud finnes. Jeg har møtt mange leger på sykehus i det siste. Jeg spør dem om de tror på Gud. Hittil har ingen sagt nei. Noen sier et tydelig ja, andre smiler til meg. Det er da jeg tenker at det er så viktig å undre seg over det vi kjenner inni oss.

Noen hverdager er så slitsomme for mange medmennesker. Bare det å stå opp er for atskillige et strev i seg selv. Det å finne seg selv midt i noe som ser så håpløst ut. Men, så kommer det plutselig et glimt av noe som får oss til å gå videre. Det er de dagene som er så viktig å huske.

Hverdager, sa mormor. Det er de dagene vi kan tenke på hvor godt vi har det. Gode gjerninger er jo det vi gjør for andre i hverdagslivene våre. Hender som folder seg i bønn. Det være seg på bussen eller på jobb, og mange andre steder. Vi ser for oss familie og andre medmennesker som vi ber en bønn for. Mormor sukket. Det var hennes lille og solide måte å gjøre sine bønner på i blant.

Vi tenker at i morgen vil alt bli bedre. Vi finner det hardt å fortelle andre at de kanskje løper i vonde sirkler. Så ser vi ikke våre egne sirkler. Barn venter på dager hvor alt blir bra igjen. Gode bursdager. Stillheten er kanskje fraværende og det gjør vondt å stå der i uroen. Jeg glemmer ikke første gangen jeg skulle begynne på skolen. Jeg var nødt til bukke foran læreren min. Jeg neiet. Så flaut. Det var fordi tvillingsøsteren min neiet. Det er noen ganger opplevelser blir sittende fast hos oss. Hendelser vi helst ville ha ugjort og usagt.

Men, så lenge vi lever kan nesten alt repareres. Min reparasjon går ut på samtaler med Gud og vene medmennesker. Jeg ser på den digitale vekkeklokken på nattbordet mitt hver kveld. Så sier jeg ofte: Gud, du vet hva klokken er nå. Kan du hjelpe meg å være mindre redd? Noen ganger føler jeg nærværet av Gud så sterkt. Det er de hverdagene som jeg snakker om. Og, de sommerdagene i 2014 hvor jeg sto utenfor Stortinget og demonstrerte for at Vinmonopolet skulle være stengt julaften.

Det av hensyn til barn og unge. Ikke viste jeg da at jeg var alvorlig hjertesyk og måtte opereres på Rikshospitalet kort tid etterpå. Det viste seg at hjertesykdommen var kronisk og kunne ikke helbredes, men behandles.

Disse dagene våre som bare kommer og går.

Noen ganger blir jeg oppgitt over enkelte som påstår at de kan helbrede for en sum penger. Eller de som setter seg over Guds kraft. Helbredelse er så mye mer enn det å bli frisk. For meg handler det om gode dager i Jesu navn. Dager hvor jeg kan orke å stå opp og tenke at jeg går ut selv om jeg strever med noe som ikke har funnet sin løsning ennå.

For meg er helbredelse noe annet enn å bli frisk. Det handler om å kunne tåle det jeg står midt oppi. Jeg tenker ofte på min familie som har gått bort. Jeg ser ansiktene til mor, far, bror og tvillingsøster. Det gir meg ro når jeg tenker på alt det gode vi hadde sammen, og at de er i himmelens gode favn.

Det å gå i sirkler kan bli ganske farlig. Jeg ser for meg en motorvei som går i ring. Akkurat som bilbanen jeg hadde som barn. Min erfaring har blitt å spørre Gud om hva som er mitt innblikk i dag. Det å komme seg ut av sirklene kan gjøre store endringer for oss mennesker. Begynne å gå på en indre landevei som gir lys, hvile og håp.

Så står disse tre igjen: Tro, håp og kjærlighet. Og, av dem er alle like viktige i hverdagene mine. For meg finnes Gud.