LURT: Når denne teologiske tek
...
LURT: Når denne teologiske tekningen plasseres inn i konkrete politiske saker, er det stor mulighet for at velgerne kan bli lurt opp i stry, skriver Helge Simonnes. På bildet ser vi Frp-nestleder Sylvi Listhaug. Foto: Håvard Lied
Debatt
Norge – et kristent land?
Del
Politikere som Sylvi Listhaug har behendig spilt på frykten en del velgere har for at landet skal miste sin kristne identitet. Men det er usannsynlig at landet blir mer kristent av at slike politikere får mer makt.

«Vi ønsker at Norge fortsatt skal være et kristent land», het det i invitasjonen til vårens møte i Oslo symposium. Etter et par års arbeid med boken Kampen om korset i politikken , som kommende onsdag presenteres på Arendalsuka, har jeg sett at dette begrepet til stadighet går igjen i politisk formidling.

Når ord og begreper brukes med stor selvfølgelighet, er det grunn til å stille spørsmål om hva som er det reelle innholdet i det som formidles. De enkle, og ikke alltid så begrunnede ordene, kan slå godt an hos en del velgere.

Det er en stor risiko for at de kan bli lurt når de skal forholde seg til denne type slagord. Oppslutningen om Donald Trump er skoleeksempelet på dette i internasjonal politikk. Han har benyttet abort og Israel på lettvint og manipulerende vis.

Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug bruker «norske, kristne verdier» når hun skal argumentere for den verdikrigen hun mener å føre. Når politisk strid omtales som verdikrig rundt om i verden, kan det ofte skrives tilbake til innvandringsspørsmålet.

I sin bok Der andre tier skriver Sylvi Listhaug at «innvandringspolitikk har gått fra å være en sak på linje med andre saker, til å bli en sak som gjennomsyrer alle andre saker». Striden med KrFs Knut Arild Hareide handlet mye om innvandring, og det var i denne konteksten Listhaug gjorde seg bemerket med et åndelig verdispråk der hun også inkluderte bruken av korset.

KrF skal så absolutt ikke ha enerett på å spille på sin kirkelige tilhørighet. Partiets argumenter bør også saumfares, men generelt vil jeg si at blant KrFs tillitsfolk har det i de siste årene vært høy bevissthet om ikke å bruke konkrete bibelord som utgangspunkt for politikken.

Denne prinsipielle kristendemokratiske linjen har gjort at en del kristne velgere har vendt seg til Partiet De Kristne og ikke minst til Frp og Sylvi Listhaug. Disse velgerne opplever at det er mer av klar tale hos Partiet De Kristne og hos Listhaug.

Argumentene til disse politikerne bør ettergås på samme måte som er gjort med KrFs retorikk. I Kampen om korset i politikken har jeg konsentrert meg om å gå dypere inn i Listhaugs kirkesyn og teologiske tenkning.

Jeg finner at kirkesynet er svært nasjonalt og lokalt preget. Forstavelsen «det norske» understrekes, og det er lite av et internasjonalt perspektiv, bortsett fra den sterke støtten til Israel. Det nasjonale kirkeperspektivet ligger dypt i det norske folk, og det er forståelig at Sylvi Listhaug når inn hos mange med sin retorikk.

Da Stortinget i 2012 gjorde det endelige vedtaket om stat og kirke skulle skilles, var det mange som tenkte at stortingspolitikerne på den måten kast vrak på tanken om Norge som et kristent land.

Listhaug har behendig spilt på frykten en del velgere har for at landet skal miste sin kristne identitet. Det er ikke bare kristne velgere Sylvi Listhaug når inn til med dette budskapet. Den britiske forfatteren Douglas Murray har skrevet boken «The Strange Death of Europe» om at ikke-kirkelige er blitt langt mer opptatte av å verne om den kristne kulturarven.

I sin bok og gjennom intervjuer har også Listhaug røpet noe av sin åndelige tenkning. I boken skriver hun flere ganger at «alt skjer av en grunn». Det gamle åndelige munnhellet «det er vel en mening med det» har fått fornyet kraft.

Siden det ikke har vært mulig å få intervjuet Listhaug om dette, er det vanskelig å si hvor sterkt denne teologien står i hennes verden.

Tanken om at Gud planlegger og styrer og våre liv ligger dypt i deler av norsk kirke- og kristenliv. Denne tenkningen gjelder ikke bare på det personlig plan, men overføres lett til å hevde at Gud har spesielle planer for menigheter og nasjoner, enten det er USA, Norge eller Israel.

Å være delaktig i oppfyllelsen av «Guds vilje» er en sentral del av en slik politisk teologi. Følger man hans vilje, vanker det både beskyttelse og belønning. Når denne teologiske tenkingen plasseres inn i konkrete politiske saker, er det stor mulighet for at velgerne kan bli lurt opp i stry.

De som sitter igjen med gevinsten er politikere som har tatt på seg forkledning og blir belønnet for det. Det er neppe sannsynlig at landet blir mer kristent som følge av at de har fått makt.

Helge Simonnes, tidligere sjefredaktør i Vårt Land og forfatter av boken «Kampen om korset i politikken»

paywall