Pinsepredikantsønn og homofil – hvordan er det mulig?

Jeg vokste opp i pinse- og trosbevegelsen på 80-tallet, og min far var predikant. Likevel ble jeg homofil, og jeg er gift med en mann. Her er min historie. 

Jeg var svært aktiv som troende i oppveksten, og jeg benyttet enhver anledning til å vitne for klassekameratene. Jeg elsket kassettundervisningene av Åge Åleskjær og Arne Bakken fra Oslo Kristne Senter. Jeg var fasinert av bøkene til trosbevegelsens «far», Kenneth Hagin, og jeg studerte Bibelens grunntekster for å forstå ordenes originale betydning.

Det siste året på videregående stod jeg tidlig opp og leste Bibelen og ba for å bli ledet av Den Hellige Ånd. Jeg var aktiv i det kristne ungdomsmiljøet gjennom forkynnelse og sjelesorg, og jeg hadde gjennom Bibelen alltid en løsning på deres problemer. Min åndelige «karrieretopp» var da jeg holdt søndagstalen i trosmenigheten.

Men jeg hadde selv en indre kamp. På videregående skole opplevde jeg oftere og oftere at jeg kikket på andre gutter, og jeg kunne bli «rar» inni meg. Det skjedde på skolen, på gaten, i menigheten, blant venner og så videre. Det siste var det mest problematiske å håndtere. Etter hvert tenkte jeg at det kunne være homofile følelser.

Jeg visste hva Bibelen sa, og jeg ønsket å leve etter Guds vilje. Jeg trodde på helbredelse og Guds seier over onde makter, så jeg ba om forbønn av en venn og av foreldrene mine. Forbønnen fungerte tilsynelatende fint, helt til jeg så en kjekk gutt... Jeg valgte siden å holde dette for meg selv, og de rundt meg trodde nok at dette var over.

Det gikk ikke over. Det ble i stedet et altoverskyggende problem. Jeg avbrøt høgskolestudiet fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg. Jeg flyttet hjemmefra for å avtjene siviltjenesten, og jeg hadde behov for å finne ut av tingene i andre omgivelser. Jeg gikk ofte i den lokale trosmenigheten for å få et budskap fra Gud, men jeg ble skuffet hver gang.

Emanuel betyr «Gud med oss», men jeg opplevde det ikke slik. Jeg gjorde alt for å få hjelp fra Gud, men jeg hørte ingen ting. Avstanden til det jeg trodde på og hadde forkynt andre var stor. Til slutt tok jeg et oppgjør med Gud.

Jeg lå i sengen på hybelen og bestemte meg for at nå var det nok. Jeg tenkte at hvis Gud lever, så bryr han seg ikke om meg. Jeg viste Gud fingeren og sa adjø. Det var ikke et endelig farvel, men nå ville jeg finne ut av dette på egen hånd.

Jeg vandret ofte gatelangs og øvde på å si at jeg var homofil, bare for å se hvordan jeg reagerte. Dersom jeg var homofil da, for det visste jeg ikke ennå. Men hvis jeg var homofil, så var det kanskje helt greit? En modningsprosess hadde startet.

Jeg erkjente til slutt, i en alder av 23 år, at jeg var homofil. Jeg gav også avkall på min kristne tro som hadde vært fundamentet i livet. Jeg var på et nullpunkt i livet, og jeg måtte fremover definere hvordan jeg ønsket å leve – på egne premisser. Jeg var siden så heldig å treffe Alexander som jeg har delt livet med i 21 år, og vi har vært gift i 11 av dem.

Hvordan var dette mulig? Kanskje svaret er så enkelt - og vanskelig - at det er slik jeg er? At det ikke er noe å endre? Dersom det hadde vært noe å endre, så fikk i hvert fall ikke jeg hjelp fra Gud. Vil den samme Gud likevel kreve at jeg må undertrykke mine følelser resten av livet for å være frelst? Hvordan kan jeg elske andre som meg selv dersom jeg ikke kan akseptere meg slik jeg er, og også leve slik?

Jeg håper min historie kan være et bidrag inn i debatten som pågår i de frikirkelige miljøene – og her i Dagen. Hvordan bør menigheten og familien møte dem som sliter med sin legning? Hvordan kan dere bidra til at de unge får et godt liv, beholder sin tro og - familierelasjoner opprettholdes, selv om de velger å leve på en annen måte enn det dere mener er det optimale?

Jeg husker godt lovsangen med denne teksten: «Du vet vel om at du er verdifull. At du er viktig her og nå. At du er elsket for din egen skyld, for ingen annen er som du». Jeg håper de homofile i menigheten kan få synge sangen sammen med dere.