Cambridge i juli
Cambridge er en idyllisk universitetsby vel verdt et besøk. Å dra dit noen dager i juli er derfor en god idé. Min grunn for å gjøre det i år er imidlertid å delta på en konferanse om religion og vitenskap, og jeg antar det vil gjøre Cambridge-besøket enda mer minneverdig enn en vanlig ferietur.
Utgangspunktet for denne konferansen er at forestillingen om en motsetning mellom religion og vitenskap er en moderne myte som ikke svarer til realitetene hverken i et historisk eller et aktuelt perspektiv.
Den har en forholdsvis kort historie; før slutten av 1800-tallet var det få som tenkte at det skulle finnes noen slik motsetning. Og den forutsetter en konflikt mellom et materialistisk, vitenskapelig verdensbilde og en religiøs tro på skapelse som enkeltstående skaperhandlinger. Ikke noe av dette er godt faglig begrunnet. Virkeligheten er for mangfoldig til å fanges i enkle konfliktmodeller.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når myten om konflikt mellom religion og vitenskap likevel overlever, skyldes det at den svarer til et kulturelt behov. Mye er investert i tanken om en sekulær rasjonalitet komplettert med privat og individuell gudstro som ikke kan tas alvorlig som sann virkelighetsforståelse.
At en slik modell er uholdbar, svekker nok dens betydning i faglige kontekster, men den er likevel kulturelt og politisk operativ.
Konferansen i Cambridge samler vitenskapsfolk, filosofer og teologer for å prøve å utvikle en tenkemåte bortenfor konfliktmodellen. Naturen har frambrakt våre forsøk på å forstå den; altså trenger vi en naturforståelse som integrerer kommunikasjon og intelligens. Dette er det mange som er enige om, men hvordan gjør vi dette på en måte som integrerer vitenskapelige, filosofiske og teologiske aspekter på en god måte?
Kristen skapertro forstår verden som frambrakt av en Skaper som gir seg til kjenne både gjennom verden i sin helhet uten selv å være en del av den, og ved selv å bli et menneske. Dette er en virkelighetsforståelse som åpner for naturvitenskapelig utforskning av verden uten å ville overstyre dens resultater. I gudstjenesten og med våre liv takker vi Gud for det han gir oss og tjener Gud og hverandre med det.
En slik virkelighetsforståelse som integrerer både erfaring og vitenskap mye bedre enn konfliktmodellen. Det gir den imidlertid ikke i seg selv kulturell breddevirkning. Kanskje konferansen i Cambridge kan være et lite skritt på veien dit?
