Den tredje personen i guddommen

Jeg har fulgt innleggene om Den Hellige Ånd som har stått i Dagen den senere tid. Debatten har gått om hvorvidt Bibelen presenterer Den Hellige Ånd som tredje person i Guddommen, eller om Den Hellige Ånd er å betrakte som Guds «active force», for å bruke Jehovas Vitners ordbruk.

Av kjente trosbekjennelser, er det Den athanasianske trosbekjennelsen som taler mest om Den Hellige Ånd. Størstedelen av denne bekjennelse vies treenigheten (punkt 3-25). Punkt 5 sier: For en person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. (Noen mener Ambrosius (339-397) er forfatteren).

Det som synes meg ganske klart, er at Bibelen presenterer Den Hellige Ånd med alle en personlighets egenskaper, med intellekt, følelser og vilje.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

DHÅ’s intellekt kan vi lese om i 1.Kor. 2,10. Der står bl.a. at Ånden utforsker alle ting. Kan en upersonlig kraft utforske noe som helst? I 1.Kor. 2,11 sies det at DHÅ vet hva som bor i Gud. I Rom. 8,26 står det at Ånden selv går i forbønn for oss.

Følelser? Ef. 4,30: Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg,… DHÅ sørger altså når vi synder, lyver, stjeler m.m.

Vilje? Om nådegavene i 1.Kor. 12 heter det i vers 11: Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.

Så kan nevnes alle de steder der vi ser at DHÅ’s gjerninger og måten han omtales i Skriften, stadfester hans personlighet. Her er noen tydelige eksempler:

Han underviser de troende –Johs. 14,26. Han vitner om Kristus –Johs. 15,26. Han rettleder troende –Rom. 8,14. Han utnevner troende til tjeneste – Ap.gj. 13,2 og 4.Han gir ordre – Ap.gj. 8,29. DHÅ kan spottes – Matt. 12,31-32. Man kan lyve for DHÅ –Ap.gj. 5,3. DHÅ er den annen talsmann – Johs. 14,16. DHÅ taler til menighetene – Åp. 2,7 m.fl.

Jeg syns det gir liten mening å hevde at DHÅ bare er en upersonlig kraft i lys av de nevnte Skriftord.

I misjonsbefalingen tales det om «…Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Her sier Jehovas vitner at navn ikke alltid betyr et personlig navn. I NT forekommer «navn» (gresk : onoma) omtrent 230 ganger. Med noen få unntak refereres alltid til personer. (Unntak: Mark.14,32; Luk. 1,26; Luk. 24,13 –her gjelder navn steder). Derfor er det naturlig at «navn» i Matt. 28,19 er navn på personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Jeg tar med en setning fra punkt 25 i den Athanasianske bekjennelsen: ..men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Flere Skriftsteder kunne nevnes, f.eks.Johs. 16,8: Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. (Grunnteksten har «han» gr. Ekeinos bare en gang i dette verset)

Bibelen og troende fra gammel tid omtaler altså Den Hellige Ånd som en person. Fra reformasjonstiden har vi vitnesbyrd om det samme. Se f.eks. De Schmalkaldiske Artikler Del 1, punkt 1. Så både Jehovas vitner og andre som nekter Åndens personlighet bryter etter mitt syn både med Skriften og kristenhetens tradisjonelle syn.