Når uværet rammer

Havner en i uvær gjelder det å akte seg for naturlovene, samt navigere stødig og målrettet.

Men uten faste holdepunkt og basiskunnskap bærer det lett galt av sted. Derfor undrer jeg meg over: Hvilke andre prinsipielle faktorer – foruten selve dynamikken i problemene – har satt preg på resultatene? Tre faktorer har fanget min interesse…

Å tenke seg et liv uten stormer er utopisk. Uvær, så vel som motbakker og ulike typer prøvelser eller tester, hører med til det å være menneske. Sånn er det bare, og klok er den som rigger seg for stormer. Etter noen tiår ser jeg i min trosreise hendelser og prosesser som endte godt, noen svært godt, mens andre – i ulik grad – fikk skrale utganger.

At jeg har landet såpass greit ned på beina er jeg ydmyk og takknemlig for. Både i teori og i praksis gjelder det at dersom du ikke samarbeider med grunnleggende prinsipp vil de motarbeide deg. Som for eksempel tyngdeloven. Den er som alle prinsipper, den krever respekt!

Kristenliv er relasjon. Først og fremst med vår himmelske Far, vår Frelser, Jesus Kristus, og vår hjelper, Herrens Ånd. Å vite at man er i Guds hånd, uansett hva som skjer, er livsforvandlende. Da David lovpriste sin Gud brukte han bilder som klippen og festning. Begge borger for noe forutsigbart, sikkert og trygt! Videre peker Skriften på menigheten og relasjoner trossøsken imellom.

Et «lysfellesskap» (1Joh 1,7) der verdier som nåde og sannhet, åpenhet, kjærlighet, ydmykhet, trofasthet, tilgivelse, rettferdighet og fred er de førende. Naturligvis kan en ikke ha fortrolig kontakt med alle. Derfor må man velge hvem en slipper inn i livets indre rom. Det er avgjørende for et slitesterkt liv at en er koblet med familien og andre som bryr seg.

Mennesker som har ektefølt medfølelse, og integritet og kompetanse til å yte hjelpen man så sårt trenger når kriser inntreffer. Å stå alene blir for tøft, selv for de mest robuste. En god venn har ingen agenda utover det å være venn. Slike venner er ærlige og sier sannheten som den er. Ikke hvor som helst og når som helst, men i rette tid og i kjærlighet.

Som for eksempel da en kollega viste et bilde av en som overlevde en mordbrann. En av hans gode venner sa til ham: «Nå kan du velge å bruke asken til å grise ned omgivelsene eller tegne et kunstverk.» «Hvordan ser livet ditt ut – sett fra månen?» Det spørsmålet stilte en god venn til kompisen sin som hadde havnet i et fryktelig uføre. Han skvatt først, men dét hjalp – for vedkommende fikk en aha-opplevelse.

Perspektivet ble utvidet, og etter å ha reflektert en stund innså han at det stod ikke så aller verst til allikevel. Det hjelper å zoome – inn og ut, endre sitt perspektiv – og tenke hvilke kår andre har andre steder på kloden. I en av fjellvettreglene heter det: «Gå ikke alene.» Det er generelt et godt prinsipp. At stormer kommer er rimelig sikkert. Det er heller spørsmål om når.

Å være rigget for uvær blir ikke feil. Er man en leder står man stødigere om en har bygget opp en indre sirkel, de man er mest fortrolig med. En mentor som har gått veien før og hjelper deg å vokse. Modeller som gjør det du ønsker å gjøre. Helter som du ser opp til. En etterfølger du trener og fostrer.

En medvandrer eller likemann som man har gitt tillatelse til å stille de tøffe spørsmålene – som for eksempel: Hvordan pleier du relasjonen med Gud? – Har du relasjoner som er i konflikt med dine verdier? – Har du prioritert riktig i forhold til din utrustning, verdier og mål? – Hvordan styrker du karakteren?

Å navigere rett, fordrer innsikt. Å kjenne sin Bibel og erfare Åndens åpenbaring over Ordet, er et uvurderlig aktivum. Skriften er tydelig på hvem den troende er, nemlig et Guds barn. Det gir trygghet og forsikring om at en er ønsket, akseptert, elsket, betydningsfull og unik, uavhengig av omstendigheter, prestasjoner, eller mangel på slike.

Å kjenne sin identitet – altså; at man er en ny skapning i Kristus – gjør at en vet hvilke verdier som teller, også i krevende perioder. En vet at ankerfestet ikke er ens eget image, prestasjoner, eller antall likes i sosiale medier etc. Nei, det er barnekåret; relasjonen med Gud, vår gode Far, hans Sønn og vår bror, samt Ånden, vår genuine hjelper.

Altså; evige og tidløse ressurser og holdepunkt. Gode navigatører drar nytte av tidligere erfaringer og basiskunnskapen. Graden av innsikt i relevante emner og verdier man har foretrukket påvirker kursen og hvordan en har det under ferden, samt resultatet!

Å vite hvor en skal, er avgjørende om en har satt seg et konkret mål. Prinsippet gjelder på havet, i luften og på landjorda – uavhengig av værforholdene. Da jeg tidlig i livet, oppdaget Guds hensikt, ble nettopp hensikten primærmålet og min grunnleggende motivasjon.

Orkanbyger, storm, nedbør, lyn og torden kan påvirke hvordan en har det på reisen og kan forårsake både frustrasjon og forsinkelser. Men prinsipielt kan omstendighetene – isolert sett – ikke rokke ved selve destinasjonen. Derimot påvirker målet forberedelsene, disiplinen, valgene, motivasjonen og resultatet!

Jeg får ikke anledning til å leve livet forfra igjen, men jeg har muligheter til å lære av erfaringene mine, både de gode og de dårlige. Det kan være verd sin vekt i gull og kan komme andre til nytte. Å ignorere stormens potensielle kraft kan koste dyrt. Likeså om en ikke forbereder seg og forholder seg til faste holdepunkt.

Jeg synes å ha erfart at jo bedre jeg har innrettet mitt liv etter prinsippene – ikke motarbeidet dem, men samarbeidet – jo mer har jeg erfart tryggheten og energien i: Relasjoner – Innsikt - Mål (R-I-M) – særlig når uværet har rammet.