Sats på emissærer
Vi trenger organisasjoner som møter misjonsfolket i foreningene, på bedehusene og i hjemmene. Når fotfolket og misjonsfolket får se en ledelse som møter dem, vil atter gløden tennes.
I forrige ukes Dagen kunne man lese flere artikler om at Normisjon forventet å på i overskudd det kommende året og man fikk presentert fem punkt i Normisjons strategiplan for å sikre en fremtidig god økonomi.
En ting jeg imidlertid har vært forundret over i flere organisasjoners strategiplaner er den totale mangel på å innlemme en utstrakt emissær og predikantvirksomhet i strategien for å sikre organisasjonenes økonomi, derfor ønsker jeg nå å dele noen tanker med de norske misjonslederne:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For det første gleder jeg meg sammen med mine brødre og søstre i Normisjon som endelig har fremtidsutsikten om å gå i overskudd det kommende året. Dette skal man ha ros for i ledelsen og hos det frivillige misjonsfolket. Men jeg finner også flere betenkeligheter med den strategien både Normisjon og Det Norske Misjonsselskap (min egen organisasjon) gjør for å løfte økonomien.
Mine betenkeligheter er at økonomi- og administrasjonssjefen i Normisjon nevner fem strategier for å få en bedret økonomi som er: budsjettdisiplin, økonomistyring, effektivisering, samsvar mellom gaveinntekter og misjonsinntekter og å få mer ut av organisasjonens eiendommer, noe som ligner på den strategien man har tatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS).
Det som gjør meg urolig er at begge organisasjonene i sine nye strategier ikke nevner noe om å styrke misjonsarbeidet i Norge gjennom en utvidet emissær- og misjonærvirksomhet.
Da NMS i 1920-årene holdt på å gå konkurs på grunn av de økonomiske ustabilitetene i verden i denne perioden var det nettopp der man satset, man satset på en utstrakt emissær og misjonærvirksomhet hjemme for å sikre nettopp gave- og misjonsinntekter.
Fordi man visste at dersom de norske organisasjonene skal overleve må man ha med seg det norske misjonsfolket og ikke bare satse i misjonslandene. Og gjennom denne utstrakte emissær- og misjonærvirksomheten fikk man overskudd og et fornyet misjonsfolk med en ny glød for å bringe evangeliet ut til fjerne himmelstrøk.
Så kjære misjonsledere, ta med dere også misjonsfolket i deres strategiplanleggelser. Ansett emissærer og predikanter som kan oppgløde og gi misjonsfolket den næring man trenger, skap en vekkelsesbevegelse med emissærer og predikanter som reiser land og strand og leggerer veden til rette slik at Ånden kan tenne den, og skap robuste organisasjoner som fungerer fra fotfolkets og ikke ledelsens ideer, det er dette misjonsfolket nå trenger.
Vi trenger organisasjoner som møter misjonsfolket i foreningene, på bedehusene og i hjemmene og gjennom dette, at fotfolket og misjonsfolket får se en ledelse som møter dem, vil atter gløden tennes, men da må man ha emissærene og predikantene som drar land og strand og forteller om misjonens store gjerning og ikke bare digitale medier. Vi trenger emissærene.
Et siste formanende ord som Paulus sa til den romerske menighet: «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord;» - Romerne 10,17
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ja, og de som kanskje har frontet forkynnelsen mest de siste 200 årene er prester, predikanter og emissærer, her har man noe å satse på, og ikke stikke under teppet som man allerede har gjort i mange år nå.
