Hans Eskil Vigdel, forfatter a
...
Hans Eskil Vigdel, forfatter av boken «Ingen introverte i himmelen». Foto: Astrid Dalehaug Norheim
Debatt
Ny standard for en ny generasjon ledere
Del
I løpet av de siste tre årene har det ved flere anledninger blitt skrevet om åndelig maktmisbruk, manipulasjon, hersketeknikker og latterliggjøring. Det er vondt å lese, men løsningen er ikke å late som det ikke skjer, det vil ødelegge mer.

Hvor i overgrepsfeltet er du? Det var et av spørsmålene jeg fikk for noen år tilbake, på et kurs holdt av Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Det er lett å tenke at det er andre som må skjerpe seg, andre ledere og andre kirker, men det er viktig å være klar over egen makt og avmakt, enten man er lek eller lærd. Den brutale sannheten er at vi alle er potensielle maktovergripere. Det er en viktig erkjennelse at jeg blir fristet til å tråkke over andres grenser, overreagerer, blir overivrig, lar min frustrasjon gå ut over andre og sårer mennesker.

Eivind Aadland skrev i april en kronikk som kan virke provoserende. Om jeg ikke er enig med ham, syns jeg likevel det er viktig at han skriver. I lys av debattene som har vært både i kjølvannet av VGTV-serien Frelst i 2016 og varslingssaken mot Jostein Krogedal i 2018, er det nyttig med flere stemmer for å kunne forstå hva som gikk galt med Christiansens og Krogedals lederskap. Aadlands innlegg bidrar til å avsløre holdninger blant kristne ledere. Det er nyttig når det skal jobbes videre med å kvalitetssikre omsorgen i Pinsebevegelsen, som Anne Gustavsen uttrykker det på lederplass i Korsets Seier.

Men hvor mye klarer vi egentlig å forstå? Helt ærlig ble jeg lei av høre min egen stemme i offentligheten, jeg har skrevet og skrevet, men jeg er usikker på hvor mye som har nådd fram. Jeg håper nå på flere stemmer, særlig fra yngre pinsevenner. For det verste er at tausheten taler tydeligst, og at varslene fra 2016 enda ligger på Lederrådets bord.

Når jeg leser Aadlands ord, må jeg innrømme at jeg føler jeg er på en annen planet. Det skulle ikke forundre meg om Aadland opplever det slik når han leser meg. For det er noe av utfordringen – vi snakker forbi hverandre. Hadde vi virkelig ønsket endring til det bedre, ville vi anstrengt oss ytterligere for å prøve å forstå. Når Aadland for eksempel skriver: «Sett utenfra, virker det som perfekt lederskap har blitt målestokken i Norge …». Slike urimelige forventninger til lederskap har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Da vi sendte en rekke varsler til Lederrådet om Anne og Stephan Christiansen i 2016, og sendte et åpent brev til ekteparet, fikk vi aldri noe svar. Verken fra ekteparet selv, eller fra Lederrådet. Når en verken får svar eller møter forståelse, og ikke blir tatt på alvor, stopper potensielt gode prosesser opp.

Vi må bruke store ressurser for å forstå. Det er ingen vei utenom, hvis vi skal unngå fremtidig maktmisbruk. Hvis det er mer enn ord at vi har omsorg for hverandre, må det vises i konkret handling. Ungdom i oppdrag brukte 100.000 kr på en faglig kvalitetssikret spørreundersøkelse rettet mot tidligere medarbeidere. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Da jeg leste i kristne aviser om varslene mot Jostein Krogedal, tenkte jeg: Dette er jo 2016 om igjen. Hvordan kan vi bli bedre?

Slik jeg tolker Aadland, er det nettopp dette han ønsker å formidle med sitt innlegg: At vi skal ta vare på og hjelpe ledere. Men fokuset kan ikke bare være å ta vare på lederen, det må også være på de som lar seg lede. Uten noen å lede, ingen ledere.

Aadland skriver: «Vi er alle en del av Guds helhetlige drøm om Hans kongerike. Jeg trenger å lage en kultur rundt meg hvor alle signaler og tilbakemeldinger blir tatt seriøst. Men samtidig må vi ikke bli feige og gi etter for kjødelige menneskers bitre rot, som kan bre seg og kneble kristne lederes gudgitte kall om å være frimodige midt i en opprørsk kultur. Jeg er kalt til å følge Jesus, følge Bibelens instrukser og gjøre det som er rett.»

Naturlig nok har jeg blitt kontaktet av en del varslere fra ulike sammenhenger, med tanke på den rollen jeg har tatt i offentligheten. Mitt inntrykk er ikke at det er bitterhet som driver dem, men et ønske om bli tatt på alvor.

Er det ledere som skal tas mest hensyn til, eller er det de som er utsatt for grenseoverskridende adferd? Svaret burde gi seg selv. Likevel er man oftest mest opptatt av å støtte ledere.

Å beskylde varslere for å være en del av «fiendens strategi», er alvorlig av Aadland. En ung pinseleder sa etter å ha lest Aadlands innlegg: «Det slår meg at beskyldningen om å være i djevelens ledtog er minst like gjeldende andre veien: Det å sørge for at dårlig kristent lederskap opprettholdes er en ypperlig ’god’ strategi for å spre uro i rekkene».

Ansvaret ligger henholdsvis hos Christiansen og Krogedal, Pinsebevegelsen og Hillsongbevegelsen. Sammen med kristne kirker på tvers av konfesjoner kan vi lære oss å ta det varslere bringer til bordet på alvor og bli bedre. Jeg vil tro at Norges kristne råd vil kunne spille en viktig rolle i det arbeidet.

Det må bli slutt på å demonisere varslere. Det tror jeg en ny generasjon ledere er i stand til. Jeg mener at utsatte har vært for forsiktige med å si ifra om maktmisbruk, de har jo blitt lært opp til å beskytte ledere. Koste hva det koste vil.

Fokuset bør være å ta kritikkverdige forhold på alvor, ikke «hvordan kan vi få denne store lederen og Guds tjener opp på talerstolen igjen, så fort som mulig». Still spørsmålene, hva skjedde, hvordan skjedde dette, hva kan vi lære av det, hvordan kan vi ta oss av og myndiggjøre dem dette har gått ut over?

Jeg har kommet i kontakt med yngre ledere som er frustrerte over situasjonen. Jeg aner en ny generasjon pentekostale ledere som evner å reflektere kritisk både over egen spiritualitet, faglighet, sårbarhet, begrensninger og muligheter. Jeg opplever at den voksnere garde er mer opptatt av å forsvare seg og gå inn i en offerrolle, enn å ta problemene på alvor og ta ansvar. Eivind Aadland bekrefter denne offerrollen med sitt innlegg.

«Hvor går veien videre for å se sterke ledere, voksende, sunne menigheter og organisasjoner som påvirker verden og som ønsker gjennombrudd og vekkelse?» spør Aadland.

Å bli bevisst makten man faktisk har og hvordan man bruker den, er avgjørende. Men da må man legge bort offermentalitet, og slutte å gjemme seg bak lederposisjoner og egen tradisjons teologi. Vi må tørre å møtes på en dialogisk måte. Høre den andre ut, og sette seg på skolebenken.

Jesus var maktkritisk, han var obs på hvilken makt han hadde og valgte bevisst å være en som tjener. Han bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter. Hvis han sparket, sparket han oppover, ikke nedover.

Mennesket er menneske og Gud er Gud, det være seg i Norge eller andre land. Løsningen er ikke lettvinte svar og ukritisk forsvar av kristne ledere. Vi ledere, må tåle å bli sett i kortene. Det er klart at det er kulturforskjeller mellom landene, men å gjemme seg bak dem for å bagatellisere destruktivt lederskap, det blir å dra det for langt.

Hans Eskil Vigdel, forfatter av boken «Ingen introverte i himmelen»

paywall
paywall
paywall
hans eskil vigdel,maktmisbruk,manipulasjon,hersketeknikker