Roy Godwin og forsoningen

Det avgjørende frelsesbudskapet blir neglisjert og tåkelagt. Korset blir et terapeutisk redskap.

Hjertelig takk til May-Britt Tjomsås for hennes kronikk om Roy Godwin i Dagen onsdag 3. juli. Det var på høy tid at noen rettet ett kritisk søkelys på all den villfarelsen som har kommet fra denne personen og de bøkene han har skrevet.

Tilsvaret fra Oase-ledelsen i Dagen fredag 5. juli var alt annet enn beroligende. De har ikke funnet at Roy Godwin lærer i strid med noen vesentlige punkter i det teologiske fundamentet som Oase har.

Jeg vil i denne artikkelen begrense meg til å belyse ett helt avgjørende lærepunkt i lys av Roy Godwins to bøker Strømmeravnåde og Velsignelsensvei, nemlig ordet om korset. May-Britt Tjomsås berører det i også i sin kronikk.

Lakmustesten som enhver kristen forkynner skal prøves på er hva han lærer om hovedbudskapet i Bibelen, nemlig ordet om korset. Denne testen avslører Roy Godwin som en falsk lærer. Den mest sentrale han sier om korset i sine bøker er følgende sitat:

« Korset er hans personlige anerkjennelse av meg personlig, et tegn på min verdi for ham, min verdighet. På Golgatahøyden eide, elsket og verdsatte han meg i all offentlighet.» (Velsignelsens vei s.59)

Sitat viser et helt annet budskap om korset enn det Bibelen forteller. Mennesket er i fokus og ikke Kristi lidelse og offer for å frelse verden. Hvor er læren om at Kristi død var en stedfortredende straffelidelse for våre synder under Guds dom og vrede i dette sitatet?

Det er fraværende. Dette er svært alvorlig, og det burde både Oase-ledelsen og alle som har promotert og forsvart hans bøker ta inn over seg. På samme måten er læren om at Gud er hellig og en fortærende ild mot all synd og ugudelighet, ikke å finne i Roy Godwins bøker.

Det som er sentrum i Bibelen er ikke sentrum i Roy Godwins bøker. Det er mer enn avslørende at han kan gi ut to bøker uten å utdype hva ordet om korset betyr, ikke minst sett i lys av titlene Strømmeravnåde og Velsignelsensvei.

Ordet om korset blir ikke forkynt i sin bibelske sammenheng, men vi hører flere ganger om ett høyt trekors som Roy Godwin har sørget for er blitt reist på retreatsenteret. Det skjer underlige ting ved korset: « Noen faller om og blir spontant omvendt og fylt av Den hellige ånd. Noen spaserer ved det høye korset og kjenner helbredelsen kommer over dem.» (Strømmer av nåde s. 81)

Hvor er den bibelske begrunnelsen for at det å bevege seg nært et kristent symbol medfører omvendelse, åndsfylde og helbredelse? Skal ikke omvendelse og åndsfylde skje gjennom forkynnelse og sjelesorg og helbredelse gjennom de eldstes salving med olje og forbønn etter Jakobs brev kapitel 5?

Flere mennesker gjør overnaturlige erfaringer ved trekorset og blir satt fri fra hat, sorg og sinne. « Vi luftet tanken om å la folk henge sine smertefulle historier til dette korset, men jeg foreslo å bruke det store korset utendørs.» (Strømmer av nåde s.96.)

Hvorfor blir ikke Bibelens sentrale budskapet om Jesus Kristus som vår stedfortreder vektlagt? På korset døde Jesus Kristus for å betale straffen for våre synder. Korset på retreatsenteret blir løftet frem i forbindelse med helbredelse av indre sår. Men det er en underordnet effekt av korsets budskap som blir løftet frem som det viktigste. Dette er en ubibelsk og farlig vektlegging og medfører en psykologisering av det kristne kjernebudskapet.

Dette blir ytterligere bekreftet i fortellingen om mannen Fred. Han ble oppmuntret til å besøke korset. Han gjorde det siste kvelden han var på senteret. Da han var på vei tilbake skjer det noe. Han berører en annens albuer. Han snudde seg for å se hvem det var: «« Det var Jesus», sa han. På en eller annen måte hadde han umiddelbart gjenkjent ham… Jesus hilste, og han mumlet en lignende hilsen tilbake, uvitende om hva som var korrekt etikette for samtale med en guddom. Så begynte begge å stirre på korset igjen.»

Jesus stiller Fred spørsmål for å minne ham om påskefortellingen: «Jesus sto ved min side og tok tak i alle svarene, og i et øyeblikk omgjorde han dem til bildeformer, som biter i et puslespill som han så satte sammen for å lage et utrolig og vakkert bilde av det som skjedde på korset. Men så tok han tak i meg og plasserte meg midt i fortellingen. Jeg sa: «Det er utrolig.» Han svarte: Der er ingenting! I det øyeblikket var det som om han nådde inn til mitt dypeste vesen og skrudde meg på.» (Velsignelsens vei s 111ff).

Hvilket evangelium forkynner denne «Kristusskikkelsen»? Vi får ikke noe klart budskap. Det vi får vite er at denne Fred føler seg levende som menneske. Han har fått en slags mental frigjørelse fra sitt «døde» liv til å oppleve seg som «levende».

Det står ikke ett ord om at denne «Kristus» forkynte om sin stedfortredende straffelidelse for våre synder under sin egen Fars dom og vrede. Og det står ingenting om at Fred kjente seg dømt for sin synd og oppreist til et nytt liv tilgitt all synd. Vi møter her en annen Kristus enn den bibelske. Det avgjørende frelsesbudskapet blir neglisjert og tåkelagt. Korset blir et terapeutisk redskap.

«Rør ikke ved forsoningen», var den klare advarselen Emmanuel Minos i sin tid kom med. Denne advarselen burde Oase-ledelsen lyttet til og avvist Roy Godwin som forkynner et annet evangelium enn det bibelske.