Naiviteten er verdens svøpe

Et effektivt bolverk mot import av islam kan trygt sees på som et nødvendig nasjonalt forsvar.

Forsvar og immigrasjon er politiske felter som over store deler av kloden preges av høy spenning. Men i vår del av verden later vi stort sett som ingen ting. Norsk og svensk politikk er sammenfallende og utvetydig naiv hva immigrasjon fra islam-dominerte land angår.

Og norsk forsvarspolitikk er stilt til skamme i NATO så sent som i forrige uke. Tross NATOs såkalte 20 prosent-mål, som Norge har forpliktet seg på, sakker vi akterut i innsatsen for militær beredskap, sammenlignet med andre NATO-land. (Aftenposten 27. juni 2019).

La meg ta islam først. Et effektivt bolverk mot import av islam kan trygt sees på som et nødvendig nasjonalt forsvar. Men verken i Norge eller Sverige later det til at denne delen av nasjonalforsvaret tas på alvor.

Resultatet kan bli drepende, bokstavelig talt. Da er det ikke nok å gjøre som i Oslo; å kjøpe terrorbeskyttelse fra Hamjern i Hamar og tro at blomsterkrukker i stål kan gi oss vern mot ondskapen.

Mange av oss tror i stedet langt mer på hva forfattere som David From og Norman Podhoretz har beskrevet som nødvendigheter. Sistnevnte skrev boken World War IV (Doubleday, 2007), med seks års distanse til Al Qaida-terroren i New York 11. september 2001.

Og David From skrev i boken An End to Evil (How to Win the War on Terror) – utførlig om Amerikas sårbarhet som verdens sterkeste militærmakt. Denne boken kom i 2003 – med to års distanse til uhyrlighetene.

I dag bygger Al Qaida seg opp igjen, med baser i det nordøstlige Afghanistan som utgangspunkt for nye fremstøt. Er det så noe som overhodet taler imot at ondskapens fortropper etter dette skulle styre innsatsen mot det naive Norden, Vestens Achilleshæl?

Podhoretz har i ettertid sukket litt oppgitt – i et intervju for tenketanken The Claremont Institute – over at hans beskrivelse av det han kaller den fjerde verdenskrig ikke later til å ha vekket den helt store oppmerksomheten. Ironiske røster har stilt ham spørsmålet om hvor det ble av World War III. Hans svar var selvfølgelig: Den kalde krigen (WWIII) opphørte i 1989.

I Europa, som i USA, Afrika og Midtøsten, er kampen mot islamofascismen høyst betimelig og nødvendig, enten fienden heter islamsk Stat, Al Qaida, Al Shabaab, Boko Haram eller er utstyrt med andre inspirerende og antisivilisatoriske navn. Men i stedet opplever vi daglig at naiviteten hersker, og at få later til å ha tatt den islamofascistiske trusselen alvorlig.

Politikerne i Norge og Sverige sover. Det gjør de også hva angår behovet for en mer bevisst satsing på militært forsvar, herunder cyberforsvaret. Sveriges Karlis Neretnieks, tidligere rektor for Försvarshögskolan, retter kraftige advarsler mot passiviteten – i en rykende fersk utgave av Officerstidningen (nr. 4/2019).

– Det känns obetänksamt att inte spänna fast säkerhetsbältet när det är halt på vägen, skriver den erfarne og svært kunnskapsrike forsvarseksperten. Han undrer seg på hvorfor ansvarlige politikere har så vondt for å handle på grunnlag av tilgjengelig informasjon, og han stiller spørsmålet tindrende klart: – Forstår de ikke forsvars- og sikkerhetspolitikk? «Röstmaximering»? Et annet syn på hva som skaper sikkerhet?

Alle er sikkert medvirkende årsaker. Og Karlis Neretnieks avslutter sin kronikk med påstanden om at krig i Sverige er blitt et nærmest abstrakt begrep, med hensyn til risikoen for at svenskene selv skulle kunne rammes.

Når en mann som Neretnieks slik slår på stortromme med sin advarsel, er det med bakgrunn i kunnskapen om den annen verdenskrig og opptakten til den. – Likhetene med forsvarsvedtaket av 1936 er skremmende og nesten «sorglustiga», skriver han og forklarer: Hitler gjorde aldri noen hemmelighet av sine ambisjoner.

Og i vår tid er faretruende signaler kommet fra øst; de er mange og tydelige. Vladimir Putin legger ikke skjul på at han vil gjenreise Russlands storhet. Det er til å få frysninger av. Men politikerne sover. Ikke bare i Sverige.

Aftenpostens Brussel-korrespondent, Eirin Hurum, skriver torsdag 27. juni at Norge er havnet på en 13. plass over land som bidrar i NATO-alliansen. Det er ned fra plass nummer 10 i 2017. BNP-andelen til forsvaret av Norge øker, men med museskritt, slik undertegnede tolker tallene.

Norge er ikke blant de land som når 2 prosent-målet (som vi selv har forpliktet oss på), sammen med 28 andre NATO-land, ifølge Brussel-korrespondenten. NATO-landene skal etter avtalen øke sine forsvarsbudsjetter til 2 prosent av sine respektive brutto nasjonalprodukt innen 2024.

For kort tid siden kom forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen med en «bekymringsmelding» i et VG-intervju. Han var i tvil om hvorvidt Norge klarer å levere på forventningene i NATO. Med andre ord:

Vi sover oss gjennom fjerde verdenskrig – og frykter slett ikke den femte!