Nominasjonskomiteens lister er ikke samlende, men bredt sammensatt

Vi mener at et demokratisk valg skal gjøre valgmulighetene tydeligere, ikke tilsløre uenighetene.

Mandag 24. juni hadde listetoppene i alle 11 bispedømmer som stiller til kirkevalg på nominasjonskomiteenes lister et felles innlegg i Dagen. ­Nominasjonskomiteens lister må få lov til å profilere seg som de selv ­ønsker, men det er flere ting i innlegget fra listetoppene og talspersonene for nominasjonskomiteene vi i Åpen folkekirke reagerer på.

For det første fremstår det som om det nesten er det samme hvem av kandidatene velgerne skal stemme på. For siden «vi som står på nominasjonskomiteenes lister, er foreslått av menighetsrådene og ungdomsrådet i bispedømmet. Nominasjonskomiteene er godt kjent med hva som kreves av tillitspersoner i bispedømmeråd og kirkemøte, og har prioritert listen», skal de allerede være kvalitetssikret.

Dette er å tåkelegge sammensetningen på listene. Velgerne har ingen mulighet til å få innsikt hva slags erfaring og kompetanse nominasjonskomiteene har vektlagt og hvorfor de har prioritert slik de har gjort.

Det er også et annet poeng som bør understrekes. Talspersonene viser i innlegget til at menighetsrådene er et godt utgangspunkt og garantist for gode tillitspersoner. Det kan det være gode grunner for å mene, men det er verdt å minne om hva som skjedde i valget for fire år siden.

Da stemte menighetsrådene i de fire bispedømmene hvor det var indirekte valg, helt konsekvent annerledes enn velgerne i det direkte valget. I alle fire bispedømmer fikk Åpen folkekirke flertall fra de leke velgerne, men i den indirekte omgangen valgte menighetsrådene alle fire bispedømmer to nominasjonskomiterepresentanter som var anbefalt av Levende Folkekirke og bare én representant fra ÅF.

I to av de fire bispedømmene, Møre og Agder og Telemark, snudde dette flertallet av mandatene ikke bare i favør nominasjonskomiteen, men hele 4-3 for Levende Folkekirke. Menighetsrådene viste seg dermed å stemme langt mer «konservativt» enn de drøye 16 prosentene som stemte ved kirkevalget.

Det fremheves også som positivt at «kandidatene speiler et mangfold av oppfatninger, slik det også er i den norske folkekirken.» Faktisk sies det enda sterkere: «Mens kandidatene på de andre listene står sammen om et felles program, er Nominasjonskomiteens liste sammensatt for å speile det mangfold som faktisk er i kirken.»

Det kan høres tilforlatelig ut. Men hvorfor er det så positivt at dette mangfoldet finnes på samme liste? Det betyr jo at kandidatene vil helt ulike ting for Den norske kirke.

Noen vil reversere vigselsvedtaket og misliker utviklingen. Andre heier på det Åpen folkekirke har fått til, og er utålmodige for å få til større endringer. Det betyr igjen at sjansen er stor for at mange som stemmer på nominasjonskomiteens liste, faktisk vil sikre mandat til kandidater de er grunnleggende uenig med.

Det skjedde for fire år siden, da det ble gjennomført storstilte kampanjer for å få konservative kandidater på nominasjonskomiteens lister valgt. I tillegg er det allerede gjort en prioritering av kandidatene, og minst 5 prosent av velgerne må gjøre endringer for at de skal bli regnet med.

Når meningsmangfold på listene løftes fram som positivt, underslås det at det at det nettopp er et veivalg medlemmene skal ta i kirkevalget 8. og 9. september.

De skal velge tillitsvalgte som kan representere dem inn i kirkedemokratiet. De skal velge tillitsvalgte som vil ivareta deres synspunkter når meninger brytes mot hverandre og ulike hensyn skal tas. Hvordan sikrer vi at sammensetningen av Kirkemøtet og bispedømmeråd faktisk speiler medlemmenes vilje? Vi mener at et demokratisk valg skal gjøre valgmulighetene tydeligere, ikke tilsløre uenighetene.

Jeg forstår veldig godt behovet nominasjonskomiteen har for å forsøke å skape en felles listeidentitet. Det har vi i Åpen folkekirke gjort i fem år, og vi mener at lister av kandidater som står bak et felles program er avgjørende for at velgerne skal ha tydelige alternativer og at kirkedemokratiet skal styrkes.

Men nominasjonskomitelistene er ikke ment å være lister som sådan, men en samling enkeltpersoner. Å legge så stor vekt på det som samler eller kjennetegner listen, er å bryte grunnleggende med Kirkemøtets intensjon med listen.

Det er velgerne som skal avgjøre hva som blir retningen på utviklingen de neste årene. Skal kirken fortsette i samme spor som Åpen folkekirke har bidratt til de siste fire årene, eller ønsker en at andre skal ta avgjørelsene?

Vi håper alle listene og kandidatene vil bidra til at valget er så godt opplyst som mulig. Da må meningsmangfoldet blant nominasjonskomiteenes kandidater løftes fram i lyset, og ikke skjules bak en illusjon om et felles listeprosjekt.