Kristne bør ta avstand fra Amnesty International
Amnesty har blitt en liberal kamporganisasjon, med ett og annet tilfeldig innslag av autentisk menneskeretts-engasjement.
Året var 1984. Jeg var åtte år. Sparepengene besto av et skrin med noen tiere, kronestykker, fem- og tiøringer, pluss en hundrekronerseddel som jeg hadde fått av farmor og farfar.
Det året hadde Amnesty fått tildelt tv-aksjonen. Det ble samlet inn penger til å bekjempe menneskerettsbrudd over hele verden. Mennesker som var revet bort fra sine familier på grunn av maktkritikk, religiøs overbevisning eller andre grunner.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg må ha blitt dypt grepet av det jeg så, for når bøssebærerne kom på døra så la jeg hundrelappen i bøssa.
Så spoler vi fram til dags dato, hvor jeg åpent går ut og oppfordrer kristne til å ta avstand fra organisasjonen. Hva har skjedd mellom 1984 og 2019 som skulle berettige noe så drastisk?
For meg begynte det med et møte med verver på Youngstorget. Etter en kort samtale ble det klart at det som før hadde vært en organisasjon for fremme av menneskerettigheter, har gått over til å primært være en fanebærer for homokamp og abort.
Nylig gikk organisasjonen ut på sin facebookside og, med sterk ordbruk, kritiserte KRIK for å holde fast på prinsippet om at ledere må leve i tråd med Bibelens lære.
Som følge av dette ble jeg mer nysgjerrig på hva Amnesty egentlig mener og prioriterer. Jeg så raskt at verken på Facebook eller hjemmesiden stod det noe som helst om de 100 millioner kristne som lever under alvorlig forfølgelse, ei heller de flere titusener som hvert år drepes for sin tro.
Svært sparsomt var det også med engasjement for verdens millioner av slaver.
Sjekker man Facebook-feeden ser man at det stort sett er to ting det dreier seg om: homo-kamp og retten til abort. På hjemmesiden ser det ut til å være noe bredere, men her nevnes ikke trosforfølgelse, annet enn relativt bortgjemt under andre mer generelle faner.
Man må jo undre seg om det ikke er en sammenheng her. For hemskoen i forhold til de to nevnte fanesakene er jo nettopp de religiøse. Konservative kristne havner slik sett i samme bås som teokratiske muslimske regimer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kristenhatet ser på denne måte ut til å ha fått en viss grobunn i organisasjonen. Engasjementet for religiøst forfulgte er nok ikke helt borte hos Amnesty, men det ser ut til å ha kommet i bakgrunnen.
Dette bringer meg over i et annet ankepunkt. Da jeg i 1984 ga min hundrelapp, gikk pengene til arbeid for menneskerettigheter. I det siste synes organisasjonen å være i villrede om hva menneskerettigheter faktisk er, og hva det ikke er.
De er ikke alene om dette. Nylig kunne man lese at bistandsminister Dag-Inge Ulstein deltok på et arrangement i regi av Norad med tittelen: «Å elske er en menneskerett.» Dette er den samme parolen som Amnesty bruker. Men det er feil. Å elske er faktisk ingen menneskerett. Men ordet har så stor tyngde at jeg forstår ønsket om bruke det.
En skolekamerat sa en gang at han mente det var en menneskerett å få reise til Syden. Og jevnt og trutt hører man argumenter som: «Det er ingen menneskerettighet å kjøre bil.» Men alle forstår at når man bruker menneskerettsbegrepet i denne sammenhengen er det åpenbart retorisk.
Men Amnesty og Norad ser ut til å mene at, eksempelvis, selvbestemt abort er en menneskerett. Og retten til å leve ut homofili likeså.
Men dette står det ingenting om i de konvensjonene som utmeisler menneskerettighetene. Og i 2016 slo Menneskerettsdomstolen i Strasbourg fast at likekjønnet ekteskap nettopp ikke er en menneskerett, i motsetning til ekteskap mellom mann og kvinne.
UNHRC har uttalt at kvinner må gis rett til abort ved fare for liv eller helse, samt ved voldtekt og incest. Utover dette er retten til abort ikke definert som en menneskerett av UNHRC.
Men kanskje det nettopp derfor denne propagandaen gjentas til det kjedsommelige. Hvis man bare gjentar det tilstrekkelig mange ganger, og høyt nok, så tror til og med KrF-politikere at homosex og fosterdrap er menneskerettigheter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det som derimot faktisk er en menneskerettighet er trosfriheten. Den omfatter retten til å mene at homofili er i strid med Guds ord, og følgelig også retten til å organisere seg deretter. Dette er imidlertid ikke Amnesty særlig opptatt av. Amnesty har blitt en liberal kamporganisasjon, med ett og annet tilfeldig innslag av autentisk menneskeretts-engasjement.
Kristne bør derfor avstå fra å gi penger dit. Det finnes andre organisasjoner å støtte. For eksempel Stefanusalliansen, Åpne Dører, A21 med flere.
