Likestilling i kristne og muslimske menigheter

Det er ingen tvil om at menighetslivet er den siste sfære hvor kjønnsdelte praksiser har legitimitet for mange aktivt religiøse mennesker i Norge. Dette gjelder ikke bare mange norske muslimer, men også en del kristne.

NRKs kartlegging (28.05.2019) viser at kvinner i norske muslimske og kristne menigheter utenfor Den norske kirke er underrepresenter i styrene. I kartleggingen kom det frem at kvinneandelen som deltar i alle norske moske-styrer er 8 prosent, og kvinneandelen i kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke er 30 prosent. Spørsmålet er: hva forteller disse tallene om kjønnslikestilling i norsk trossamfunn utenfor den norske kirke? Og hvordan står det til med den unge generasjonen?

I de siste tre årene har jeg studert norsk ungdom og unge voksne med minoritetsbakgrunn som deltar aktivt i muslimske og kristne minoritetsmenigheter. Funnene fra min doktoravhandling viser at ungdommene velger ulike strategier i møte med feministiske ideer som dominerer i storsamfunn, hvor kvinner og menn skal ha samme mulighet til å utføre de samme oppgavene, og komplementære ideer om at menn og kvinner utfyller hverandre, og hvor forskjellene gjerne blir løftet frem som noe positivt. Strategiene til ungdommene består i å skille mellom likestillingsidealer i det offentlige og private rommet på den ene siden, og det religiøse rommet (menighetsliv) på den andre siden.

Komplementaritet er kjønnsidealet som er dominerende blant mine informanter når det gjelder menighetsliv. Et felles trekk ved både de kristne og muslimske ungdommene som jeg intervjuet er at de aksepterer kjønnsdelte praksiser i menighetene. Dette gjelder for eksempel kjønnsdelte arbeidsoppgaver og mannsdominert ledelse. De fleste jentene og gutter mente at de ikke hadde noe problem med at mennene var de som leder gudstjenester og stod i front, mens kvinner hadde ansvar for matlagning og holdt seg i bakgrunnen. Ungdommene var klare over at dette kunne tolkes som diskriminerende av utenforstående i det norske samfunnet, men de mente selv at dette ikke er diskriminerende. Slike arbeidsfordelinger funker helt greit for dem, sa et par av de kristne jentene jeg intervjuet med et glimt i øyet.

Når det gjelder religiøse verv som styremedlem og andre religiøse lederskap, var det noe forskjell mellom de muslimske og kristne ungdommene jeg snakket med. Noen av de kristne jenter sa at de egentlig ikke er interessert i å ha religiøse verv fordi de anså det som lite spennende. Dette på tross av at noen av dem anerkjente at dette kunne føre til at deres sak ikke ble hørt. Mens de muslimske jentene var noe mer interessert i verv som styremedlem eller leder. Samtlige av mine muslimske kvinnelige informanter sa at de var interessert i lederverv i deres menigheter. Noe av dem var allerede aktive i deres ungdomsgrupper.

Samtidig var de fleste ungdommene tydelig på at kjønnsdelte praksiser ikke har plass hjemme eller i det offentlige rom. Argumentene deres er praktiske hensyn og de samfunnsøkonomiske forholdene i Norge som fører til for eksempel at både kvinner og menn må arbeider og bidra hjem på like linje.

Så hvordan kan vi tolke de ovennevnte funnene? Jeg argumenterer for at funnene viser at ungdommene i menighetene både utfordrer tradisjonelle kjønnsroller som dominerer i religiøse miljøer på den ene siden og storsamfunnets likestillingsorienterte kjønnsidealer på den andre. Denne prosessen skaper religiøse subkulturer som både skiller seg ut fra resten av samfunnet, og i tillegg skaper de nye grenser innad i trossamfunnet som fører til spenning. For eksempel er det slik at i mange muslimske land er der fortsatt utenkelig at kvinner i det hele tatt kan delta i menighetslivet, mens det i noe kristne land og i noen tradisjoner ikke er anerkjent at kvinner kan være leder. I dag er denne typen kjønnsbasert ekskludering for mange ungdom og unge voksne med minoritetsbakgrunn nesten utenkelig. Derfor har mange av menighetene måttet tilpasse seg ungdommenes syn. Disse nyansene er det vanskelig å ta tak i den kvantitative kartlegging som NRK gjennomførte og presenterte.

Inntrykket jeg fikk fra samtalene med flere av de religiøse lederne, ungdommene og observasjoner i nesten et år feltarbeidet, var noe mer positiv enn det NRKs kartleggingen viser. Mitt inntrykk er at kvinner får stadig flere sentrale lederverv i menighetene. På tross av at dette i noen tilfeller kan komme i konflikt med religiøse dogmer. Et eksempel på dette var i en av de kristne menighetene hvor kvinner formelt ikke kan være søndagsskolelærere, men på grunn av mangler på mannlige lærere, måtte de bruke kvinnelige lærere. Flere av mine muslimske informanter mente også at det var på tide at damer får sentral del i styre. Noen av mine mannlige muslimske informanter kommenterte også at guttene må våkne opp fordi det nå er jenter som har begynt «å dominere».

Men det er ingen tvil om at menighetslivet er den siste sfære hvor kjønnsdelte praksiser har legitimitet for mange aktivt religiøse mennesker i Norge. Dette gjelder ikke bare mange norske muslimer, men også en del kristne i Norge som anses å være del av majoriteten, og ikke minst mange av 60 prosent av innvandrerbefolkningen i Norge som antas å komme fra land med kristen bakgrunn.