Spørsmål: – Her henger det et
...
Spørsmål: – Her henger det et dirrende spørsmål i luften: Hvilke GT-tekster var det Jesus utla for Emmaus-vandrerne? skriver Odd Sverre Hove. Foto: Adobe Stock
prekenhåndboka
Hvordan Jesus åpner disiplers forstand
Del
Treenighetssøndag er, som navnet sier, til for å minne oss om Guds trehet og enhet.

Tradisjonelt inkluderer søndagen dåpsteologi, siden dåpsbefalingen pålegger oss å døpe i både Faderens og Sønnens og Åndens navn. Treenighetssøndagen har også tradisjon for å være en misjonssøndag, siden misjonsoppdraget er tvers igjennom treenighets-forankret.

Evangelieteksten på kommende søndag er imidlertid hentet fra Luk 24. Det er et oppstandelseskapittel. Blant annet er det i dette kapittelet Lukas forteller om de to Emmaus-vandrerne. På veien til Emmaus fikk de av Jesus selv en hel bibeltime om GTs Messias-forutsigelser. Jesus begynte «fra Moses, og fra alle profetene, og forklarte for dem i alle skriftene det som er skrevet om Messias» (24:27), hvordan Messias «måtte lide dette og så gå inn til herligheten sin» (24:26).

Her henger det et dirrende spørsmål i luften: Hvilke GT-tekster var det Jesus utla for Emmaus-vandrerne? Vi vet tre ting: Jesus utla tekster fra Mosebøkene, Profetene og Skriftene (dvs GTs poetiske skrifter). Slik nevner vers 27 alle GTs tre hoved-skriftgrupper.

Etter avsnittet om Emmaus-vandrerne forteller Lukas om Jesu møte med de elleve i Jerusalem, Jesus viser seg for dem og demonstrerer at han er fysisk oppstanden («rør ved meg og se» vers 39, «Har dere noe å spise?» vers 41). Etter de fysiske oppstandelsesbevisene gir Jesus dem en reprise på bibeltimen han tidligere på dag ga Emmaus-vandrerne.

I det siste verset foran vår tekst sier Jesus at hans fysiske oppstandelse er identisk med ord han på forhånd hadde talt til dem, nemlig: «… at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og Salmene.» Her møter vi nok en gang GTs klassiske tredeling (bortsett fra at Jesus sier «Salmene» istedenfor «Skriftene»).

Det er dermed denne spesielle, gammeltestamentlige samlingen med skriftbeviser for Jesu lidelse, død og oppstandelse som er sentraltema idet vår tekst begynner, sitat:

45 Da åpnet han forstanden deres, så de kunne forstå Skriftene.

Også Emmaus-vandrerne hadde sagt til hverandre at Jesus «åpnet Skriftene» da han talte til dem på veien. Her er det «forstanden» Jesus åpner. Det greske ordet «noús» betyr «tanke», «forstand». Derfor gjennomfører og introduserer Jesus her en intellektuell tankeprosess – på veien til trygg oppstandelsestro.

Lukas beskriver det Jesus gjør med disiplenes forstand ved hjelp av sammensetningsverbet «syn-hiemi» (= «forstå», «tenke sammen»). Jesus åpner altså disiplenes forstand på den måten at han viser dem tanke-sammenhengen mellom GTs forutsigelser og de fysiske hendelsene som skjedde da Jesus led og døde, sto opp igjen – og sendte ut disipler.

Lukas utdyper dette slik:

46 Og han sa til dem: Så står det skrevet – at Messuas måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.

Hovedsetningen i disse to versene er «Slik står det skrevet» (dvs: i GT). Etter hovedsetningen følger det tre bisetninger. De to første sier at Messias måtte lide (les: lide og dø), og at han skulle stå opp igjen fra de døde. Den tredje bisetningen har verbet i passiv og sier at det i Messias’ navn skal forkynnes omvendelse og syndsforlatelse. Derfor må det særlig ha vært disse tre emnene (lidelse, oppstandelse og verdensmisjon) Jesus leverte gammeltestamentlige skriftbeviser for i vers 26f og vers 44ff.

Spørsmålet er så hvilke GT-tekster dette var. Professor Oskar Skarsaune har sannsynliggjort at det tidlig i oldkirken fantes en samling «skrifbevis-tekster» av nettopp dette slaget. I nyere tid har bibellærere som Ernst W. Hengstenberg, Ivar P. Seierstad, Risto Santala, Jan Bygstad med flere fremhevet en rekke sannsynlige tekster. Jeg nevner noen av dem:

Fra Moses: 1Mos 3:15, 12:1–3, 49:8ff, 4Mos 24:15ff og 5Mos 18:15ff. Fra profetene: 2Sam 7:4ff, 23:1ff, Amos 9:11ff, Hos 3:5, Jes 7:10ff, 9:1ff, 11:1ff, Mi 5:1ff, Jer 23:5f, 33:14ff, Jes 42:1ff, 49:1ff, 50:4ff, 52:13–53:12. Og fra Salmene: Sal 2,16:8ff, 22,35:5, 69:21, 110, 118:22 og så videre.

I den tredje av bisetningene (se vers 27) står verbet «forkynne» som nevnt i passiv. Det heter på gresk «keryssein». Det beskriver det som en herold gjør når han «proklamerer», forkynner i full offentlighet, et budskap fra en overordnet hersker til undersåttene.

I Bibelen beskriver verbet den offentlige forkynner-funksjonen, den proklamerende forkynnelsestypen. Og i vers 47 står det at det er spesielt to ting som skal forkynnes: omvendelse og syndsforlatelse. Med andre ord har GT-profetiene forutsagt, og ved Jesu oppstandelse blir det oppfylt, at hver den som vender om til Herren, skal få alle sine synders nådige forlatelse.

Vers 47 nevner to adressater for omvendelses-proklamasjonen: Jerusalem, og «alle folkeslag» (sml parallell-teksten i Apg. 1:8 som nevner Jerusalem, Judea, Samaria og «jordens ender»). Når det gjelder Jerusalem har grunnteksten i vers 47c et grammatisk vanskelig apposisjonsledd: «begynnende fra og med Jerusalem» (?). I lys av parallellteksten må leddet uansett bety at jøder ikke er unntatt fra NTs misjonsbudskap.

For vers 47 er alt i alt en misjonstekst. Og den har altså røttene sine helt tilbake i misjonsforutsigelsen i 1Mos 12:1ff. Siden verbet «forkynne» står i passiv, roper vers 47 på et såkalt logisk subjekt. Og det logiske subjektet konkretiserer Jesus i vår teksts aller siste vers, sitat:

48 Dere er vitner om dette.

Her autoriserer Jesus de elleve som åpenbaringsmottagere og apostoliske Kristus-vitner, på samme måten som i Joh 15:27. I kraft av denne autorisasjonen har apostlene, som øyenvitner, gitt oss Det nye testamentet.

Og i forlengelsen av vitneoppdraget har også alle andre troende et særegent ansvar for vitnestjeneste, evangelisering og misjon.

treenighetslæren,disipler,lukas,oppstandelse,jerusalem