Kvinne, kristen og ufrivillig singel

Når viktige ting ikke blir snakket om, fører dett til isolasjon og kan til og med bli et tabu.

«Det er virkelig ikke menn der ute. De ­fleste er gift, og de som fremdeles er ­single tar ikke initiativ».

Da jeg vokste opp hørte jeg stadig kristne pastorer og ungdomsledere snakke om at to valg er viktigere enn alle andre valg i livet. Det første valget er om man vil være en kristen, og det andre handler om hvem man skal gifte seg med. Ettersom det finnes foretrukne svar, er spørsmålene langt fra nøytrale.

Selvsagt ønsker pastorene at man skal velge troen på Jesus, og spørsmålet er ikkeom man ønsker å gifte seg, menhvem man bør gifte seg med. Underforstått ligger det en forventning om å finne seg en kristen livspartner.

At man ønsker at de unge i miljøet velger andre med samme tro og verdisett er for så vidt ikke unikt for kristne miljø - religiøse og etniske minoriteter legger ofte et visst press på sine egne om å finne sin like. Dette er forståelig, fordi man ønsker å ta vare på og videreføre tro og identitet.

Men hva skjer når idealet om å finne en ektemake som man kan leve et aktivt kristenliv med krasjer med virkeligheten? Når ønsket har umulige forutsetninger? Hva skjer når det rett og slett ikke finnes nok menn for kvinnene å gifte seg med?

Eido research har forsket på dating i kristne miljø i Storbritannia, og fant at kjønnsfordelingen mellom single kvinner og menn i alderen 18-40 år er 60:40. Dette betyr at kun 66 prosent av kvinnene vil ha mulighet til å gifte seg med en kristen mann. Én av tre kvinner i kristne sammenhenger vil derfor være i en situasjon som for mange oppleves som «nest best» - gifte seg med en mann som ikke er kristen eller leve som singel. La meg understreke at singellivet for noen er selvvalgt, og at det heldigvis har blitt større aksept for å velge dette alternativet.

Men for mange kan det derimot føles som et dobbelt nederlag å være singel, fordi man i tillegg til å ha et sterkt ønske om å finne en kristen livspartner også må håndtere omgivelsenes forventninger. Disse forventninger kommer gjerne til uttrykk gjennom velmenende spørsmål og kommentarer som «har du funnet deg noen ennå?» eller «jeg kan ikke forstå atdu fremdeles er singel».

Den single ender ofte opp med å måtte både forklare og forsvare sin sivilstatus.

Så hva gjør kvinnene når de befinner seg i en situasjon der de erfarer at det ikke er nok menn? Eido har funnet at valgene som da blir tatt kan deles opp i tre ulike kategorier:

1. En del kvinner velger å date menn som ikke er kristne. Kvinnene oppgir at selv om de ikke kan dele tro med partneren sin, føler de seg likevel bedre behandlet av ikke-kristne menn, og at disse mennene tar mer initiativ.

2. Noen velger å ha et nærmest romantisk forhold til Jesus. Han blir på mange måter den perfekte erstatning for menn, og kvinnene forteller at Jesus møter deres behov for intimitet og kjærlighet.

3. Noen omfavner sin single sivilstatus og uttrykker selvstendighet som en viktig verdi. Fordi utsiktene for å finne en kristen mann er dårlige, velger de å bruke mer tid og krefter på å bygge opp et eget liv.

Mitt inntrykk er at funnene fra UK samsvarer med situasjonen i Norge, vi kan i alle fall slå fast at vi har et mannsunderskudd i egne rekker også. Men til tross for at en stor del av menigheten strever med det «nest viktigste valget i livet sitt», har jeg aldri hørt problemstillingen rundt mannsunderskudd og ufrivillig singelstand bli skikkelig behandlet fra talerstolen.

Dette er uheldig fordi mange ufrivillig single kvinner trenger å høre at de ikke er alene med sin situasjon, og at det er en skjevhet i systemet som bidrar til at det er vanskelig å finne en kristen livspartner.

Når viktige ting ikke blir snakket om, fører det til isolasjon og kan til og med bli et tabu. Forhåpentligvis vil dette lille frisparket sparke i gang en samtale om mannsunderskuddet og hvordan det påvirker store deler av menigheten.