Tostatsløsningen er et ubibelsk prosjekt

Gjentar historien seg? Er president Donald Trump en ny «kong Kyros»?

«Senter mot antisemittisme», SMA, stiller i en melding i mai til sine medlemmer spørsmål vedrørende regjeringens innsamling av milliardbeløp til støtte for PLOs mislykkede tostatsløsning. Oslo-avtalene frembrakte denne løsningen som det norske folk har blitt hjernevasket av sine politiske og åndelige ledere til å tro er «liv laga». Det er den i sin nåværende utforming ikke.

At det terrorinfiserte, palestinske lederskapet har kommet til å bli sett på av verdenssamfunnet som den selvfølgelige, fremtidige regjering for en palestinsk stat, er en tragedie. Det palestinske lederskapet håper å nå sitt mål, som er å opprette en palestinsk stat «from the river to the sea», kanskje uten å forhandle med Israel, eller endog erkjenne landets rett til å eksistere.

Denne politiske strategien håper de vil føre frem. Verdenssamfunnet har godkjent strategien: Ved ikke å kreve innrømmelser fra palestinerne, som om de er for dumme og primitive til å holde sine løfter og avtaler, fører denne strategien til katastrofe for Israel – hvis strategien lykkes.

Så lenge ikke en eneste palestinsk leder viser tegn på en genuin akseptering av tostatsløsningen, eller handler på en måte som viser en ekte omfavnelse av ideen, kan det ikke bli en sann og varig forsoning med Israel.

Og så lenge territoriene fortsetter å bli styrt av PLO og Hamas etter jungelens lov, kan intet sivilt palestinsk samfunn bli realisert, langt mindre bli en levedyktig stat. Det vil Israel og Israels Gud forhindre.

Akkurat som opprettelsen av frie og demokratiske samfunn i Tyskland og Japan etter Annen verdenskrig krevde en omfattende sosialpolitisk forvandling og endring av utdanningssystemene deres, vil den samme forvandling være nødvendig med det palestinske samfunn. En ny vår må komme, slik at den lange konflikten mellom arabere og jøder kan bli avsluttet.

Det forutsetter at det korrupte og undertrykkende PLO- og Hamas-styret blir feid til side, i første omgang av et fungerende palestinsk indre selvstyre, som eliminerer den endemiske volden i det politiske og sosiale liv og erstatter den med en ny holdning overfor de israelske naboene/jødene. Det må de trolig ha hjelp utenfra for å kunne realisere.

Den palestinske våren som var i emning i 1993, da PLO var på nippet til å bli utslettet, og lederskapet på «Vestbredden» og i Gaza syntes å være ivrig etter å gjøre et politisk kupp innenfor rammeverket til «the Washington peace negotiations», ble de reddet av president George Bush d.e. og norske aktører fra Ap, som brakte PLO inn i varmen igjen med sin Oslo-prosess. Den palestinske våren ble ødelagt for «the «foreseeable future by the Oslo ‹peace process›», skriver professor Karsh.

PLO bevarte sin forpliktelse til å ødelegge Israel. Samtidig ble «Palestinas» status som fullverdig stat manøvrert på plass uten å ta hensyn til Oslo-avtalenes rammeverk for en slik utvikling, Alt dette skjedde mens Israels status ble undergravd i den internasjonale offentlige opinion av landets politiske motpart.

Israel avsluttet, som avtalt, okkupasjon av «Vestbredden» i 1996, tre og et halvt år etter at fredsprosessen begynte, men det har gått hus forbi (delvis på grunn av palestinsk propaganda og Israels egen forsømmelse i å få gjennomslag for dette kritiske poeng).

Den jødiske stat er fremdeles gjenstand for sterk internasjonal fordømmelse på grunn av en ikke-eksisterende okkupasjon av «Vestbredden». Og norske politikere på høyre og venstresiden «tuter med de andre ulvene» mot Israel.

Selv om PLO skulle oppnå full internasjonal anerkjennelse som en palestinsk stat (med eller uten en formel fredsavtale med Israel, og uten å inkludere Hamas) ville det være en skrøpelig entitet i verste tradisjon av arabisk diktatur. Den vil ligge i konstant konflikt med Israel og dets naboland, mens PLO undertrykker sine egne innbyggere. Det scenariet vil Israel for all del forsøke å unngå.

Professor Karsh, direktør for «The Begin-Sadat Center for Strategic Studies» er lei seg for at «there has been no real reckoning by the Oslo architects and their erstwhile ‹peace camp› successors, both in Israel and abroad, of the worst blunder in Israel’s history, and no rethinking of its disastrously misconceived assumptions – let alone any public admission of guilt or show of remorse over its horrific costs».

«Oslo-arkitektene og deres medløpere» ignorerer med åpne øyne det palestinske lederskaps mangel på interesse for tostatsløsningen og palestinernes stadige brudd på forpliktelsene ifølge avtalene.

De fortsetter med hvitvaskingen av den vedvarende palestinske volden og minimaliserer graden av israelsk lidelse. De bebreider Jerusalem for sammenbruddet i fredsprosessen til tross for den offentlige tilslutning til tostatsløsningen av fem påfølgende israelske statsministre, Peres, Barak, Sharon, Olmert og Netanyahu.

Hvor lenge vil Storting og regjering betrakte «tostatsløsningen og Oslo-avtalene som eneste farbare vei til fred i Midtøsten?

President Donald Trumps lenge etterspurte fredsplan, som trolig kommer i juni er halmstrået som to-stats løsningen ennå henger i. Assyrerkongen, Kyros, lot jødene uventet vende hjem fra Babylon i 538 f.kr., og hjalp dem med å bygge opp tempelet igjen. Gjentar historien seg? Er president Trump en ny «Kyros»?