STATEN: I realiteten er det sl
...
STATEN: I realiteten er det slik at vi ikke får overført «våre penger». Arbeiderpartiet vil nå at staten skal stjele dem for å fremme egne politisk-ideologiske mål, skriver Bernt T. Oftestad. 
 Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
debatt
Arbeiderpartiet og religionsfriheten. En tilsnikelse og et tyveri
Del
Her opptrer staten i lånte klær.

Fra Arbeiderpartiet er det kommet krav om at ikke-statlige kirker og trossamfunn må øke kvinneandelen blant dem som har lederansvar.

Bøyer man seg ikke for et slikt direktiv, vil trossamfunnet bli utsatt for økonomiske sanksjoner. Målet er å ensrette det norske samfunnet i pakt med såkalte «sekulære verdier».

Likhet/likestilling mellom alle på kjønnsfeltet er en slik verdi. Det er all grunn til å ta et slikt utspill alvorlig, fordi religionsfriheten er truet på flere måter. For kort siden ble den krenket av skoleledere som motarbeidet kristne skolelag.

Særlig ille var det at det ble serverte boller på lagsmøtene. Det kunne lokke noen til å møte opp. Dette er ikke bare idioti, men farlig idioti. Bak ligger kristofobi i offentlig regi.

Et kjennetegn ved mange stater - moderne og arkaiske - er deres forsøk på ensretting av samfunnet. Det var denne erkjennelsen som lå bak da FN vedtok Menneskerettighetserklæringen (1948).

I artikkel 18 heter det: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Friheten gjelder individ, kollektiv opplæring, kult og ritualer.

Det betyr at den er organisatorisk og institusjonell. Feministisk likestillingsideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

FN gjorde sitt vedtak i 1948. Over hundre år tidligere hadde religionsfrihetstanken brutt frem i Norge.

I 1845 kom Dissenterloven som sikret kristne trossamfunn frihet til å tro, organisere seg, propagandere og rekruttere tilhengere uten at statsmakten eller statskirkelige myndigheter hindret dem.

Og fra da av kom de til landet, først Den katolske kirke, så Metodistkirken, Baptistkirken osv. De avvek alle på forskjellig vis fra den evangelisk-lutherske statskirkens lære og ordning. Dissenterloven og ikke minst dens historie har relevans også i dag.

En rimelig konsekvens av religionsfriheten var at frikirkelige skulle slippe å bidra økonomisk (over skatteseddelen) til Den norske kirke, dvs. statsstyrt og statsdrevet lutherdom.

Frikirkelige fikk derfor «tilbakebetalt» sitt bidrag til det kirkesamfunn de av samvittighetsgrunner ikke ønsket å være medlem av. Dette var en naturlig følge av religionsfriheten.

Men etter hvert fant man på en ny ordning for «tilbakebetaling». I stedet skulle de frie trossamfunnene få overført midler pr. medlem i samsvar med det staten yter hvert medlem av Den norske kirke.

Dette er ikke demokratisk. Hvorfor skal de penger som jeg har krav på som refusjon av skatt gå til et formål jeg ikke selv har bestemt?

Men ordningen gir et bilde av en stat som foregir å ønske livssynsmangfold og vil bruke statlige midler for å fremme slikt. Her opptrer staten i lånte klær.

Ordningen tildekker at refusjonen er en konsekvens av religionsfriheten. Overføringene til frie trossamfunn blir nå sett på som rene statlige bevilgninger som kan betraktes som «milde gaver», som man kan slutte å gi. Men i realiteten er det slik at vi ikke får overført «våre penger». Arbeiderpartiet vil nå at staten skal stjele dem for å fremme egne politisk-ideologiske mål.

Det har tidligere vært hevdet at vi alle betaler skatt til formål som mange ikke synes noe om, som for eksempel støtten til Operaen. Men menneskerettighetene har ingen artikkel om operafrihet.

paywall
paywall
metodistkirken,baptistkirken,religion,trosfrihet,arbeiderpartiet,bernt oftestad,bernt torvild oftestad,bernt t. oftestad,religionsfrihet,likestilling