Politisk kvakksalveri

Franklin Graham bruker sin posisjon som leder av kristen bevegelsen og tyngden av Graham-navnet, til en virksomhet som bare kan beskrives som politisk kvakksalveri.

I Det gamle testamente kan man lese om kong Salomo, som var konge i 40 år. Han var kjent for sin store visdom, selv om han også var kontroversiell. Da han døde, hadde mange forventninger til hans sønn Rehabeam.

Men den nye kongen ville vise hvor skapet skulle stå: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktet dere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer» (1 Kong 12, 14). Det førte til at kongedømmet hans raknet.

Det som har fått meg til å tenke på denne gamle fortellingen, er meldingen om at Franklin Graham, sønn av Billy Graham og nå leder av den organisasjonen faren bygde opp, søndag 2. juni innbød til en nasjonal bønnedag til støtte for president Donald Trump (Dagen 31. mai).

Begrunnelsen er at USA «står på kanten av et stup», og det som har ført landet dit, er tydeligvis ikke presidentens politikk, men kritikken av og angrepene på denne politikken.

Franklin Graham bruker sin posisjon som leder av kristen bevegelsen og tyngden av Graham-navnet, til en virksomhet som bare kan beskrives som politisk kvakksalveri. I de senere årene har Franklin Graham mer og mer profilert seg som en reaksjonær politiker og mindre og mindre som en visjonær kristenleder.

Han har skuslet bort den arven han fikk ansvaret for å forvalte da han overtok ledelsen i en av verdens mest omfattende og effektive vekkelsesorganisasjoner, «Billy Graham Evangelistic Association».

Franklin Grahams far, Billy Graham, manglet få måneder på å bli 100 år da han gikk bort i februar 2018. Siden 1950 hadde han og hans organisasjon arrangert store vekkelsesmøter over hele verden. Han var også flere ganger i Norge.

Politisk skal han ha vært registrert som demokrat mesteparten av sitt liv, men samtidig har han hatt kontakt med samtlige presidenter i USA siden Harry Truman, og lagt vekt på å være en lojal støttespiller for dem alle. Så sent som i 2010 besøkte Barack Obama ham, og sa etterpå at møtet med den gamle predikanten hadde vært en sterk opplevelse.

Sønnen valgte en annen strategi. Han har offentlig støttet de republikanske presidentkandidatene, og han har, i motsetning til hva faren gjorde, kommet med en rekke kontroversielle, politiske uttalelser.

Han har støttet bruk av masseødeleggelsesvåpen mot «våre fiender», han har uttalt at han tviler på om Obama egentlig er en kristen, og han vil ha et generelt forbud mot innvandring av muslimer til USA. I januar 2017 «velsignet» han innsettelsen av Donald Trump.

Å be for et lands politiske ledelse er både bibelsk og rett. Men Franklin Graham prøver å bruke bønnen som et politisk våpen mot presidentens kritikere. Da han besøkte Norge i november 2017, sa han at Trumps valgseier ikke kunne forklares som annet enn Guds inngripen.

Et slikt utsagn er både politisk og religiøst kvakksalveri, samtidig som det sier noe om det groteske hybris en del amerikanere har på sitt lands vegne. Her sier klisjeer av typen «Gods own country» og «In God we trust» løst og ureflektert.

Det er mulig Franklin Graham er en god forkynner, men han er en elendig politiker, og det er i den rollen han har markert seg i de senere år.