I møte med muslimene

Mange i dag føler seg usikre i sitt møte med islam og muslimene. Da kan det være lurt å se på hvordan de første kristne forholdt seg til islam.

I årene etter Muhammeds død (632) feide hans etterfølgere over Midtøsten. I første omgang var nok erobring viktigere enn misjonering. Seierherrene lot både kristne og jøder få fortsette med sin tro. Til gjengjeld måtte de betale en ekstra skatt, noe som ga muslimene et stadig større økonomisk overtak på de erobrede.

Mange steder var man vant til at fremmede styrker for en periode tok makten, hver med sin ideologi. Flere kristne minoriteter i Midtøsten opplevde nok en større grad av frihet under den muslimske kalifen enn under keiseren og patriarken i Konstantinopel, og de styrende i det persiske riket.

Mens erobrende herskere tidligere hadde forsvunnet igjen etter en stund, var islam kommet for å bli. Skulle kirken overleve under muslimsk styre, var det viktig å være tydelig om sin tro. Samtidig ser vi litt ulike holdninger i hvordan de kristne omtaler islam. Mens noen skarpt kritiserte, var andre avhengige av å måtte veie sine ord nøye.

Johannes av Damaskus (ca. 675–749) hadde en administrativ stilling hos kalifen av Damaskus, lik sin far og farfar. De muslimske tidligere nomadene var avhengig av kyndig hjelp for å kunne styre de erobrede områdene. Men etter hvert minket behovet for hjelp fra andre. Da bare de som bekjente seg til islam kunne få adgang til høyere embeter, forlot Johannes kalifens tjeneste for å bli munk i Mar Saba-klosteret ved Jerusalem.

I sine hovedverk «Kunnskapens kilde» og «Om den rette tro» sammenfatter Johannes østkirkens teologi. I diskusjonen både med islam og innad i kirken understreker han inkarnasjonens betydning, at Gud har blitt menneske.

Keiser Leo III reagerte på at det ble laget bilder (ikoner) av Jesus og andre hellige personer. Ifølge Moseloven var dette forbudt. Muslimene var også imot slike bilder. Mens keiseren gikk i spissen for å ødelegge hellige bilder, forsvarte Johannes ikonene. Å påstå at Jesu menneskelige natur ikke kan avbildes ville være å fornekte inkarnasjonen.

Også islam ble kritisert av Johannes for deres fornektelse av Jesu menneskelighet. Når Koranen hevder at det bare var Jesu «skygge» som døde på korset, mens Jesus selv ble tatt opp til himmelen, svarer Johannes at da ble frelsen gjort til intet. Johannes beskriver islam som en kristen vranglære og Muhammed som en falsk profet. Flere deler av den muslimske lære avviser han som latterlige påfunn av Muhammed. Johannes går også imot den muslimske troen at alt er forutbestemt.

• «Jeg gjengir Gud, den usynlige, ikke som usynlig, men i den grad han har blitt synlig for oss ved å få en kropp.»

• «Gud tillater at de [demonene] foreslår for et menneske at det skal synde, men de kan ikke tvinge dette mennesket til å gjøre det. Vi er selv ansvarlige for om vi tar imot eller avslår deres forføreriske invitter.»

I 781 fant det sted en interessant religionssamtale mellom kalif Mahdi av Bagdad og lederen for Østens kirke, Timoteus I (ca. 727–823). I to dager samtalte de om forholdet mellom islam og kristendom. I møtet med den mektige kalifen opptrer Timoteus diplomatisk, men han er samtidig tydelig i sitt forsvar av den kristne tro. Kalifen spør, og patriark Timoteus svarer på en vennlig og upolemisk måte, men uten å underslå hvor den kristne tro skiller seg fra islam.

• «Alle ord fra Gud som vi finner i Toraen og hos profetene, og de vi finner i evangeliet og i apostlenes skrifter, har blitt stadfestet av tegn og mirakler. Men når det gjelder ordene i deres bok, har de ikke blitt bekreftet av et eneste tegn eller mirakel.»

• «Som du sier, konge, fører korset til død, men døden fører til oppstandelse, og oppstandelse fører til liv og udødelighet. På denne måten gir korset liv og udødelighet, og det er grunnen til at som et symbol på liv og udødelighet vi tilber den ene og usynlige Gud gjennom det. Det er gjennom korset at Gud åpnet kilden til liv og udødelighet for oss.»SERIE: Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter­ i Dagen på torsdager. Dette er ­artikkel nummer tolv.