UENIG: Poenget mitt er dette:
...
UENIG: Poenget mitt er dette: Hverken Norge, Europa eller resten av den vestlige verden har blitt mer kristent de siste årene. Jeg vil egentlig si meg uenig i at Gud er tilbake, i alle fall med en misjonærs perspektiv, skriver Kristian Lande. På bildet ser vi Kristiansand domkirke. 
 Foto: Tor Erik Schrøder, NTB Scanpix
globalt perspektiv
Gud er tilbake! Eller er han det?
Del
Vi skal få lov til å tro på han som var død, men som kun var det i tre dager. Han som seiret over døden. Han som aldri har vært borte.

Tidlig 90-tall. Ung tenåring. Sørlandet. For ikke lenge siden har jeg oppdaget noe nytt. Ikke alle tror at Gud finns. Ikke alle er kristne. Min misjon, i den grad man kan si at jeg hadde tid til å tenke på noe slikt mellom fotballspilling og jentekikking, var å overbevise om/forsvare at Gud finnes.

Det var der spørsmålet stod, enten er han, eller så er han ikke. Gudstro eller ateisme. Svart/hvitt. Det interessante er at jeg intuitivt fanget opp (fra miljøet rundt meg og samfunnet generelt) at jeg, og andre som trodde, var i forsvarsposisjon.

Noen tiår før dette hadde Time Magazine slått stort opp på forsiden: «Er Gud død?». En slags oppfølging av Nietzsches utsagn 100 år tidligere, og en analyse av datidens utvikling. Samtidig formidlet en liten gjeng teologer, med Thomas J.J. Altizer i spissen, «Gud er død–teologien» - kristen humanisme. Reaksjonene lot ikke vente på seg, hverken i USA, Norge eller resten av den vestlige verden.

Det var denne fortsatt pågående debatten en ung sørlending ble født inn i. En debatt der jeg og vi var i forsvarsposisjon. Jeg kjente på trykket. Vi kjente på trykket. Kanskje var det derfor det var så spesielt å lese avisoverskriftene i 2011: «Gud er tilbake». Det var en bok. Det var et utsagn fra en norsk minister.

Det var også beskrivelsen av en trend i hele samfunnet. Gud var i større grad blitt en del av det offentlige ordskiftet igjen. Den hardbarkede ateismen var ikke lenger så aggressiv. I samtaler på arbeidsplasser, nabolag og studiesteder hørtes det oftere og oftere; «jo det finnes nok mere mellom himmel og jord …» Kunne vi senke skuldrene? Var Norge og Vesten i ferd med å bli kristent igjen?

I Tsjekkia, verdens mest ateistiske land, møtte vi gjennom de fem årene vi bodde der stadig flere mennesker som trodde på, eller var undrende på om de skulle tro på, gjenfødelse, karma og andre deler av østlig mystikk. De færreste var buddhister eller hinduister, men som så mange andre europeere hentet de mye inspirasjon derfra. Ikke akkurat ateister. Men like fullt langt fra kristne. Hva skjedde? Hvordan kan noen gå så raskt fra å bekjenne ateisme til å tro på noe åndelig?

Forskningssenteret Pew publiserte for et år siden en undersøkelse som viser en lignende utvikling blant vesteuropeere. I 2018 trodde 2 av 3 at det finnes noe mere mellom himmel og jord. 27 prosent tror på Bibelens Gud. 38 prosent tror det finnes en udefinert høyere makt eller spirituell kraft. 26 prosent sier de ikke tror på noen høyere åndelig makt. Det var ikke slik jeg opplevde situasjonen da jeg vokste opp. Noe har endret seg.

Ateisme og humanisme er nært linket sammen, men ikke synonymer. Human-Etisk forbund forklarer det slik på sine hjemmesider: «… mens alle humanister er ateister (og/eller agnostikere), så er ikke alle ateister humanister.» «… mens ateisme er ikke å tro (på Gud eller guder), er humanismen å tro på noe: på mennesket.» Humanisme er ikke troen på ingenting, det er å troen på mennesket.

Nyreligiøsiteten i Norge, Europa og resten av den vestlige verden handler ikke om troen på bibelens Gud. Wikipedia siterer den britiske sosiologen og antropologen Paul Heelas, som skriver at New Age «handler om «selvspiritualitet» hvor individets autonomi, personlige utvikling og indre potensial står sentralt.» Sagt på godt norsk: Troen på mennesket. Forskjellen fra tidligere er at man nå tar imot hjelp fra det åndelige, men mennesket er fremdeles i sentrum.

Også i kirken er det teologiske strømninger der troen på mennesket nærmest tar over for troen på Gud. Liberalteologiens «følg hjertet ditt». Loviskhetens «Ta deg i nakken». Herlighetsteologiens «Bare du tror nok».

Poenget mitt er dette: Hverken Norge, Europa eller resten av den vestlige verden har blitt mer kristent de siste årene. Jeg vil egentlig si meg uenig i at Gud er tilbake, i alle fall med en misjonærs perspektiv. Ja, det er mer snakk om Gud og det åndelige i media, og folk er mer åpne for det åndelige.

Men i Europa vil jeg heller si at det er troen på mennesket som har styrket seg. Stikker vi fingeren i jorda, er det ikke flere europeere som kommer til tro på Jesus i dag enn for 25 år siden. Endringen er vel heller at kirka blir påvirket av troen på mennesket. Jeg tror det er viktig for oss å erkjenne dette. Av to grunner.

Tar vi det virkelig inn over oss, vil det drive oss til å holde fast på og løfte høyt den bibelske læren om hva et menneske er, og hvem Gud er. Troen på mennesket får ikke ta over i kirken.

Og tar vi dette inn over oss, vil det drive oss til å mobilisere - alt for mange europeere har i dag ingen reell mulighet til å forstå evangeliet. Vi trenger da å innse at utfordringen ikke er å hjelpe dem til å tro at det finnes mere mellom himmel og jord, det tror de fleste allerede. Utfordringen er å hjelpe dem til å se at uten Jesus er mennesker fortapt, og at Jesus er den eneste som kan redde oss.

Sørlendingen - som ikke er like ung lenger - synes det gir hvilepuls å vite: Jeg trenger ikke være i forsvarsposisjon. Gud klarer seg fint. I stedet får jeg formidle et frigjørende budskap til meg selv, og andre slitne europeere: Vi skal få slippe å tro på oss selv. Vi skal slippe å klare det i egen kraft. Vi skal få lov til å tro på han som var død, men som kun var det i tre dager. Han som seiret over døden. Han som aldri har vært borte.

kristian lande,globalt perspektiv,normisjon,tent,misjon